En æra er over
En gang var det israelske samfunnet dominert av fellesskap og framtidstro. Problemet nå er at man ikke lenger er enig om hva en jødisk, demokratisk stat skal være.
TEL AVIV, 1947: Feststemte jøder tok til gatene i Tel Aviv etter å ha mottatt nyheten om FNs delingsplan for Palestina og en ny, jødisk stat. Fremtidstro og fellesskap preget samfunnet den gangen. I dag er virkeligheten i Israel en annen.
Jim Pringle
14. mai 1948 så en ny stat dagens lys. Israel, en smal stripe i Midtøsten med utsikt mot Middelhavet, var verdens første og eneste jødiske stat. Men selv om landet var ferskt på verdenskartet, var ideen om Israel langt fra ny. Jødene, som hadde levd spredt verden over i 2000 år, hadde aldri sluttet å se på seg selv som ett folk med ett mål: å samles igjen i Sions land.
Opprettelsen av staten Israel var ingen tilfeldighet. Den var et resultat av mange tiår med dedikert politisk arbeid fra den jødiske sionistbevegelsen i Europa. Men den var også en konsekvens av en tragedie. Etter andre verdenskrig var hundretusener av europeiske jøder fordrevet, noe som la press på verdenssamfunnet for å finne en løsning.
Da FN lanserte sin delingsplan for Palestina i 1947, øynet jøder for første gang et håp om å bryte ut av stillingen som evig minoritet. I løpet av Israels første tre leveår migrerte nesten 700.000 jøder til landet. Tolv år senere, i 1960, hadde Israel mer enn to millioner innbyggere.
