Drømmen om enhetssamfunnet

I vår tid snakkes det stadig vekk om mangfold som en verdi i seg selv, om pluralisme, mosaikk-samfunn og regnbuefamilier. På denne bakgrunnen ønskes alle menneskelige variasjoner velkommen, i kjønn, legning, herkomst, hudfarge, kultur og religion.

Mangfold klappes fram, heies på. Og samtidig kritiseres tankegangen, både av moderate og ytterliggående: Hvor ble det av enhetssamfunnet? Er ikke tilliten mellom oss avhengig av at vi føler slektskap med hverandre, at vi kan speile oss i naboen? Er egentlig mangfold bra i seg selv?

Fellesskapsdriv. All kjærlighet og fellesskap er bygget på at vi kjenner oss hjemme hos hverandre. Å lene seg mot andre mennesker krever at vi stoler på dem, at vi er trygge med dem. Det er først når vi ser oss selv i den andres blikk at vi kan stole på at vi er sammen om noe, at vi har noe felles. Derfor er likhet fellesskapsdrivende. I alle fall i det små.