Å se livet gjennom frontruta

En dag skal også jeg sitte på gamlehjemmet, småsovende i lenestolen, hensunket over et tisselaken og bukser med strikk i livet. Jeg har sikkert fått beinskjørhet og surklende lunger. Jeg kommer til å leve omgitt av knirkende sandaler mot institusjonslinoleum og TV-en fra den dauhørte på naborommet. Rundt meg blandes de ubestemmelige luktene fra storkjøkkenet med eimen av plaster og engangshansker. For slik leves de siste dagene i velferdsstatens hånd, og alternativene hadde vært så mye verre.

Men hva skal jeg tenke på der jeg sitter og venter på besøk? Om ikke de siste tider framstår særlig attraktive, er det desto viktigere at veien fram dit har gitt meg gode minner. Noe å være tilfreds med — kanskje stolt. At jeg kan glede meg en gang til over det som gledet meg en gang før, at jeg kan minnes lek og latter og gode relasjoner, meningsfullt arbeid, skjønnhet og fine julefeiringer, gode smaker og toner, at jeg vet med sikkerhet at jeg ikke har kastet bort livet mitt.

Den siste dagen