Når det manglet penger, fantes tro
Misjonærene måtte bruke mange krefter på å overbevise ledelsen og misjonsvennene hjemme om at det trengtes mer ressurser. Av og til gjorde misjonærene vedtak de ikke hadde dekning for i budsjettet. Det kalte de troshandlinger.
Betelskipet var en nyvinning i misjonsarbeidet. Det ble et blikkfang for misjonsvenner og gjorde det enklere å skaffe mer ressurser.
Privat
Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.
Misjonærene måtte kjempe for at de skulle få tilført flere medarbeidere og økonomiske midler fra Norge for å komme skikkelig i gang. De brukte mye krefter på dette.
I et rundskriv forteller far sine kolleger om at han måtte bruke «kvasse ord» i korrespondansen med misjonsledelsen i Norge når beslutninger trakk ut. Utreiseklare misjonærer ble sittende i Norge og vente på klarsignal lengre enn planlagt, fordi det ikke var penger til å skaffe dem bolig i Japan. Hva gjorde det med motivasjonen at de måtte vente i uvisshet? De følte dette var meningsløst, ikke minst når kollegene i Japan ropte på avlastning fra en mengde oppgaver som måtte løses i et voksende arbeid.
