Nå smeller det

Oddny Miljeteig liker å ta på mennesker 
– også fremmede. På skulderen, på hånden, en klem når vi skilles.

– Du sko mest ha vore med meg heim!

Mens hun sier det, blir Bergen, som så ofte ellers,­ vasket av Vårherre. Paraplyene popper opp. Brosteinene blankpoleres i de trange smauene.

I denne byen har Miljeteig bodd i 36 år. Men når hun snakker om «heim», tenker hun på nordsiden av Åkrafjorden i Sunnhordland – et veiløst samfunn av bratte gårdsbruk. Det hun nå sier må vi gjengi ordrett.

– Det e noko med når eg står i ståvoglaset heime, og ser utover fjorden og fjedlo, steilt ned, og himmelen e derøve, då tenkjer eg at det ikkje går an å gjera noko anne enn å tru.

MIN TRO MED GUNNAR TJOMLID: Skeptisk til sin egen skepsis

Grenseløs

Denne helgen blir Miljeteig klappet inn i ­ledertrioen til Sosialistisk Venstreparti (SV) på årets landsmøte. 60-åringen blir sett på som spydspissen i «Operasjon grunnfjellsbevaring», en frittalende­ ur-SV-er som på nytt skal tenne troen hos de gamle raddisene. En som snakker like uanstrengt om J­esus som om minstelønn og sekstimersdag.

– Det som tiltrekker meg med Jesus, er den grense­løse kjærligheten, den grenseløse tilgivelsen og den grenseløse nåden. Grenseløs er det viktige ordet, som du skjønner.

– Trenger du tilgivelse, da?

– Å-håhåhååå! Ja!

MIN TRO MED ELLEN HAGEMAN: Fattigmanns røst

Sintest i verden

Grunnen til at vi spør, er at ­Miljeteig er høyt elsket mellom de sju fjell. «Alle elsker Oddny», skrev Bergens Tidende. Klassekampen kalte henne «et godt menneske».

– Hva er et godt menneske?

– Nei, hjelpe oss, det er i alle fall ikke meg. Jeg blir litt redd når jeg ser slike overskrifter.

– Eller er du bare beskjeden?

– Jeg kjenner meg selv godt nok til å si at det ikke stemmer. Du får heller spørre ungene mine.

– Hva vil de si?

– Da de var mindre, pleide de å si at jeg var den sinteste i hele verden.

– Kan du eksplodere?

– Hå, ja! Men nå er de så store at jeg ikke kan skjenne på dem lenger.

– Når smeller det?

– Jeg er hissig, skjønner du. Det er nesten litt sørgelig at jeg har roet meg med alderen, men jeg har temperament. Når det slår inn i politikken, handler det ofte om noe jeg oppfatter som urettferdig innenfor sosial­politikken, som er min fremste kamparena.

MIN TRO MED KRISTIN GUNNLEIKSRUD RAAUM: Slem pike

Ukristelig

To av årets politiske stridssaker har gjort henne­ «bøse», som hun sier: Tigge­forbudet og behandlingen av asylbarna.

– Jeg kan ikke begripe annet enn at her har regjeringen ført en ukristelig politikk. Nåden er ikke-eksisterende, og nestekjærligheten er strøket fra ordboka. Det bryter med alt jeg tror på. Og jeg våger å si at hvis Jesus hadde vandret på jorden i dag, ville han ikke vært justisministerens høyre hånd.

Hun tar en liten pause. Spoler igjennom i hodet sitt det hun har sagt. Kikker ned i bordet, som hun så ofte gjør når hun snakker, før hun ser opp med dirrende øyenvipper.

– Dette må være lov å si. I alle fall i affekt. Og litt affekt må det være i asylpolitikken.

Miljeteigs liv er et vandrende vitne om dette. Som byråds­politiker har hun brutt loven ­flere ganger ved å være en del av et nettverk i Bergen som skjuler flyktninger som har fått avslag på asylsøknaden sin.

– Når lovgivningen ikke er human eller kristelig nok, da må jeg følge den indre over­bevisningen min. Man kan ikke kriminalisere den barmhjertige­ samaritan, sier hun.

MIN TRO MED MONICA CSANGO: Lever i livssorg

Stjernehimmelen

Hvert år, når bladene tok til å falle, kom emissærene med skyssbåten over Åkrafjorden. De dro seg opp de lange bakkene mot de små grendene på nordsiden. Hvite i håret, godt voksne menn – aldri­ damer. Noen ble én kveld, andre sto i tjenesten i dagevis. I mangel på bedehus samlet de folk i skole­stua. Alle kom etter kveldsstellet i fjøset, og av og til var barna med.

En kveld da Miljeteig var ni år gammel, ble hun med faren på møte. Moren ble igjen hjemme sammen med bestemoren, som bodde «i hi ståvo» i huset.

Emissæren var vakker, husker hun, men budskapet­ var kullsvart. Hun ble redd og smøg seg stadig nærmere faren. Prøvde å tenke på noe annet.­ Niåringen lengtet ut, der vinterkvelden var kald og klar. Når bare predikanten var tom for svovel, skulle hun ta pappa i hånden og gå de to tusen fem hundre meterne hjem under den store stjernehimmelen. Og den var ikke skummel. For i det uendelige, i det ufattelige, var Gud, og han var herre og snill og passet på.

– Det var først da jeg kom ut av skolestua og så stjernehimmelen at helvetesforkynnelsen ikke lenger sto i veien for det barnlige bildet jeg hadde av Gud – og som jeg har fortsatt, sier hun.

– Hvordan opplever du Gud i det daglige?

– Det opplever jeg spesielt når jeg er i barndomshjemmet mitt. Det kan være ute på tunet, hjemme i stua, ute på fjorden eller på fjellet. Da opplever jeg at det er noe som er større enn meg, som det er trygt å hvile i.

MIN TRO MED TRINE SKEI GRANDE: Mistet mitt religiøse hjem

Kokte poteter

Faren jobbet som snekker. Når han var på jobb, drev mora en gård alene med sauer, kyr og griser i en så bratt skråning at den mistet en tredjedel av arealet da de gikk over til å måle med flyfoto. Miljeteig var enebarn, og dro hjemmefra allerede som 13-åring. De få ungdommene som bodde på den veiløse siden av fjorden, måtte flytte på hybel i Etne etter barneskolen.

– Det var jo galskap. Vi var bare unger, og var hjemme hos foreldrene våre mindre enn ett døgn i uken, sier Miljeteig.

Hun grein hver gang hun måtte dra tilbake til ­hybelen. De fikk kokte poteter av hybelvertinna,­ men resten av middagen måtte de ordne selv. Sammen med en venninne skummet Miljeteig oppslagstavlene etter arrangementer der det ble servert mat. På et møte fikk hun en kvart skolebolle. Dit gikk hun aldri igjen.

– Å dra så tidlig ut unner jeg ikke noen. Jeg merket i voksen alder, da mamma og pappa var døde, at jeg hadde vært altfor lite sammen med dem. Det er et savn jeg fortsatt kjenner på, sier hun.

Faren døde da hun var 27 år, moren da hun var 35.

MIN TRO MED ANITA KROHN TRAASETH: Direktørens ene sannhet

Min venn, døden

Døden har levd tett på Milje­teig hele livet. Enebarnet på gården Tøsse var med på alt. Ingen andre unger på nordsiden av Åkrafjorden var med på så mange brylluper, ingen­ var med på så mange begravelser. Fjorden ga liv, men den tok også.

Hennes mor hadde tolv søsken. Mange av dem døde tidlig. Den første da Miljeteig var åtte år.

– Jeg har kjent på sorg hele oppveksten. Døden har aldri vært fremmed for meg, sier hun.

Hun tar båndopptageren og begynner å banke den i bordet, oppdager at hun har tatt feil, unnskylder seg og tar sin egen mobil. Når det dreier seg om døden, trenger hun noe å fikle med.

– Jeg er nok den siste generasjonen som er vokst opp med en slags fatalisme, sier hun.

Med det mener hun at uansett hvor mange sårbarhetsanalyser, sikkerhetstiltak og midtdelere på motorveien vi har, vil vi aldri kunne skjerme oss fullt og helt – og det må vi bare godta.

– Vi er ikke allmektige, slik vi kanskje ønsker. I dag er det sånn at hvis vi ikke blir friske, er det noen sin skyld. Og dø skal vi ikke, da kommer vi til å saksøke noen fra det hinsidige med de beste advokater som er å oppdrive, sier hun.

MIN TRO MED LEO AJKIC: Tenkte at alle religioner var onde

Vårfrue

Visstnok skal faren ha vært den mest radikale i hele fjorden, selv om han var medlem av Arbeiderpartiet. «Reinspikka kommunisme» var hans ideal. Miljeteigs egen radikaliseringsprosess begynte da hun flyttet til Odda for å gå på gymnaset.

Målsaken fenget henne aller mest, samt kampen mot EEC. Frigjøringsteologien fra Latin-Amerika satte også sine spor, selv om det var på dette tidspunktet hun befant seg lengst fra troen.

– Da eldstebarnet vårt ble født, vurderte vi å ikke døpe ham. Men mamma satte seg på bakbeina og han ble døpt. Etter det fant jeg hjem igjen til troen, på et vis, selv om jeg aldri hadde vært langt borte, sier hun.

En glødende kvinneaktivist ble også vekket under gymnas­tiden. Som mye brukt 8. mars-taler har hun begynt å si Vårfrue i stedet for Vårherre. Det er delvis­ en ­politisk markering, delvis gjort med glimt i øyet – og et lite opprør mot det hun kaller «det ­patriarkalske guds­-
bildet».

– Kan du like gjerne kalle Gud for mor?

– Prinsipielt sett mener jeg ­sikkert det. Men i de barnlige­ ­bildene jeg bærer med meg er han en gammel mann med skjegg. Det er greit så lenge det ikke er en dømmende patriark.

Miljeteig retter på de blå ­brillene som hele tiden har vært plantet i det mørke, korte håret.

– Jeg håper at jeg ikke driver med en lettvint teologi, selv om troen min er barnlig, ja, nesten barnslig. Den handler om nåden og Jesus og kjærligheten, sier hun.

MIN TRO MED GEIR HELLEMO: Jakter på Gud i hverdagen

Det beste er pistol

Hun er for lat til å gå i kirken på søndagene. Det er sjelden hun leser i Bibelen. Men hun ber. Om de minste ting og de store ulykkene, og når hun ikke kommer på hva hun skal be om, børster hun støv av barndommens kveldsbønner. «Kjære Gud Fader i himmelens slott, takk for i dag, vi har hatt det så godt».

– Ba du den med barna dine?

– Der sier du noe. Jeg har faktisk ikke bedt kveldsbønn med barna. Mannen min tror ikke så mye, så det har ikke blitt sånn.

Hun mener det ofte står skrøpelig til med sin egen kristentro også. Det er så mye mer hun kunne ha lest, gjort og tenkt. Men hver gang hun tenker det, tar hun fram en mental pistol.

– Jeg ser for meg at noen setter en pistol mot hodet mitt og spør om jeg er kristen eller ikke. Da vet jeg svaret med en gang. Og så får jeg ta det derfra – i all min skrøpelighet.

Følg oss på Facebook og Twitter!