Religion

Far faller

I alle år har Jostein H. Sandsmark bøyd hodet for Gud. Nå står han opp for seg selv og sin drepte datter.

Det har ennå ikke gått et år. 11. januar kjørte en vare­bil inn i ponnivognen på Fylkesvei 229. Blodvarm hud mot stål. Og i natten som følger går pappa ut av Ullevål sykehus og inn i januarkulda og roper mot himmelen. Det eneste som holder Sara (13) i live er en respirator. Han vil banne, men finner ikke ordene.

53 år er han blitt. Han som alltid har følt han skylder Gud noe, som fortsatt ikke kan se et bål eller tenne i ovnen uten å tenke på helvetes flammer. Som alltid har fryktet, ikke elsket, Gud.

«For første gang skylder du meg mer enn jeg skylder deg, Gud!»

Om han roper det eller tenker det siste, vet han ikke. Det spiller ingen rolle. Stillheten svarer uansett ikke og Sara dør. Og han vet at nå kan Gud bare sende ham til helvete. Det kan være det samme. Han er ikke redd lenger.

For første gang er han ikke redd for å dø.

LES MER: – Jeg kan ikke late som jeg ikke er sint på Gud

Gud ble menneske

Det blir ikke jul i det hvite huset ved Bjørkelangen i Akershus i år. Ingen julegaver, ikke noe juletre. Den første julen kom for fort. Ennå har ikke jorden snurret en gang rundt solen siden Sara og venninnen Tiril døde. Likevel tenker Jostein H. Sandsmark på juleevangeliet, på det store mysteriet – at Gud ble menneske.

– Hvis Gud satt passelig uinteressert i himmelen og så på at Sara og Tiril ble påkjørt og drept, da vil jeg ikke ha noe med ham å gjøre.

Han trekker pusten stille. Redaktøren i Lunde forlag, den tidligere misjonæren til Ecuador, forfatteren av atten bøker. Han lukker øynene, holder dem lukket hele tiden mens han sier det som nå kommer:

– Men hvis det stemmer at Gud ble menneske, så har jeg begynt å forme et bilde. Der sitter Jesus på ponnivogna mellom Sara og Tiril og holder rundt dem. Og når politiet viser meg bildet av ulykkes­bilen og peker på merkene fra bakhodene til jentene i fronten, så tenker jeg at det skulle vært et merke til der – Jesu bakhode. Den Gud som er så nær i lidelsen og solidariserer seg med det vonde jeg opplever, den Gud har jeg lyst til å tro på, sier Sandsmark.

Han lener seg litt tilbake.

– Men tror jeg på det? Jeg vet ikke. Men jeg håper inderlig på det.

LES MER: Smil og tårer på Saras minnekonsert

Blitt åpen

Mange har skrevet om å miste et barn – i ettertidens stille lys som visker ut de skarpeste kantene og vitner om at de på en eller annen måte har funnet en farbar vei videre. Få har skrevet om det og gitt det ut mens stormen raser. Pass på liten og på stor – en historie om å ta vare på hverandre er en bok fra stormen.

– Hvorfor er du så åpen?

– Min kamp med Gud har vært sentral, og jeg har tenkt at det må jeg snakke sant om. Men jeg tiet lenge. Det manglet ikke på spørsmål, men jeg var ikke klar til å snakke om Sara.

Han uttaler navnet på datteren si på samme måte som han uttaler Jesus, med en lang førstevokal som liksom gjør en rask dupp ned i toneleie og opp igjen når han fullfører navnet. Sa-a-ra. Je-e-sus.

Øynene er hele tiden på bristepunktet mens han forteller, men han gråter aldri. Ikke disse timene.

– Er du den åpne i familien?

– Det er egentlig kona mi, Kjersti, som er den utadvendte og sosiale. Men ulykken har snudd det. Hun klarer ikke å la seg intervjue om dette. Jeg har på et eller annet vis funnet hjelp i å fortelle om hvordan jeg har det, og høre andres historier når jeg er ute og reiser med boken min. At Jostein skulle finne trøst i å høre om andres sorg og tap, hadde jeg aldri trodd, sier han.

LES MER: Det nødvendige skriket

Herjet av krigen

Sara ble født tolv og ni år etter søsknene Maria og Martin. Hver dag fikk hun høre at faren elsket henne. Han ville gi henne trygghet, se henne blomstre. Alt det han aldri fikk som barn.

Drangeid er et tettsted like nord for Flekkefjord. Der lå barndomshjemmet til Jostein Sandsmark, det som aldri ble helt ferdigbygd. Det han var så flau over. Utedoen med gliper mellom veggplankene. Over barndommens minne ligger et klamt teppe av utrygghet.

– Jeg var ikke venner med Gud. Og foreldrene mine var ikke venner med hverandre, sier Sandsmark.

Faren var herjet av krigen. Han hadde brutt seg inn på bedehuset og stjålet tilbake radioer som hadde blitt beslaglagt av tyskerne. Men han ble tatt og sendt som på straffarbeid for å bygge Nordlandsbanen.­ Der hvor russiske krigsfanger kastet seg på det elektriske gjerdet for å dø fra redslene. Det gjorde ham taus og fjern. Bare en håndfull ganger tok han gutten sin på fanget.

Moren var også merket – av religiøse anfektelser. Ti år gamle Jostein måtte være sjelesørger for sin mor. Hvordan hang predikantens oppbyggelige taler sammen med et ekteskap der de lå i krig med hverandre? Jostein forklarte. Sa ting som en tiåring ikke skulle si, som han hadde hørt fra den aldri tvilende talerstolen på bedehuset.

LES MER: Folkeaksjonen «Skynd deg å elske!»

Frykte, ikke elske

Utenpå var han en snill, from og rolig gutt. Inni ham vokste uroen. Han utviklet et messiaskompleks. Uten hans innsats ville verden rase sammen. Evigheten sto og falt på gutten i Drangeid. Mor og far og kristenflokken måtte bli stolte av ham.

Han begynte å klatre opp på talerstolene og forsøkte å forkynne en lys kristendom. Jesus som den vennlige, barmhjertige. Den nådige frelseren.

Samtidig gjorde han alt for å holde livet på avstand. Trente mer, pugget mer, fikk flere verv i det kristelige skolelaget. Gang på gang sto han på bryggen ved Grisefjorden og fantaserte om hvordan det ville være å kaste seg i den grønne sjøen. Dødsangsten og dødslengselen gikk hånd i hånd.

– Det sies at vi skal frykte og elske Gud. I alle år har jeg bare fryktet Gud, selv om jeg med munnen sa noe annet. Jeg fryktet at hvis jeg sa eller tenkte noe feil, kom han og tok meg, sier han.

Ekkoet fra barndommen slår fortsatt i veggene, ekkoet av at det han sa eller tenkte, var feil, han hadde oppfattet alt galt, det var ingen grunn til å føle det han gjorde.

– Den usikkerheten kjente jeg igjen da jeg sto på ulykkesstedet 11. januar og ikke våget å stole på min egen dømmekraft, sier han.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Vondt i magen

Sommeren 1985 møtte han Kjersti Holmedahl. Det gjorde slutt på noen tunge tiår, og Sandsmark følte han hadde fått en ny retning i livet. Ni år senere forberedte de seg på å reise til Ecuador som misjonærer for det som da het Santalmisjonen.

Like før de reiste, åpnet faren seg. For første gang fortalte han om det han hadde opplevd som straffange. To måneder etter at de landet i Sør-Amerika, fikk de vite at han hadde dødd av hjerteinfarkt.

– Når jeg nå har blitt kastet inn i mitt eget mørke, tenker jeg hvor mye han må ha båret på, som han aldri fikk snakket om, sier Sandsmark.

– Jeg tror kanskje også det er grunnen til at jeg har blitt så opptatt av å snakke åpent. Jeg opplevde at den tausheten ikke var god, verken for ham eller meg. Generasjonen før oss taklet dårlig det å snakke seg til bunns i det som er vondt og vanskelig, sier han.

Moren døde tidligere i år. Sandsmark rakk å fortelle henne mye om hvordan han hadde opplevd barndommen. Det samme har han gjort med andre, voksne personer i familien.

– Sara var veldig glad i å være i Flekkefjord om sommeren. Jeg fortalte henne aldri at jeg gikk rundt med vondt i magen hele ferien. Det skulle jeg fortelle henne når hun ble voksen, slik jeg har gjort med de andre barna mine, sier han.

LES MER: Hvorfor ordner ikke Gud opp i Syria?

Fromhet og klagesanger

Etter ulykken har han etter hvert klart å lese litt i Bibelen. Der har han møtt tekster han har lest før, men som fremstår som nye.

– For eksempel Jeremia, som sier at Gud har sviktet ham. Eller klagesangene om at Gud har lukket ørene og vendt seg bort. Det har vært en aha-opplevelse for meg. Det er ikke den sørlandske fromheten jeg har blitt oppdratt til, der man alltid bøyer nakken og sier at Gud vet best. Det er bibelske forfattere som tar til motmæle og ikke er redd for å bli slått ned, sier han.

Likevel: Manglende bønnesvar, årevis med enetale til Gud og tapet av Sara har gjort noe med ham. Han beskriver det siste året som en stadig pendel mellom å være «bibeltro fundamentalist og bitter ateist».

– Det er ganske utfordrende for en som har vokst opp i en tradisjon der man skulle si ja eller nei. Jeg har tenkt flere ganger at jeg like gjerne kan gi opp gudstroen, for det er bare herk og det er ingen hjelp å få.

– Hvorfor gjør du det ikke?

– Det har jeg to svar på. Enten at jeg ikke tør. Tenk om jeg tar feil og Gud har rett? Og det andre svaret er... at når jeg har prøvd, og smakt på, ateismen, så har det blitt veldig ensomt, veldig kaldt, veldig tomt. Da kan ateister og religionsforskere si at «ja, ja, Jostein, da trenger du dette som en krykke». Ja, så får det være sånn. Nå halter jeg så mye at jeg trenger en krykke. Jeg tror ikke jeg blir ateist av dette, sier han.

LES MER: - Kjære kristenredaktører, vær klar over effekten av deres ord

Knust pappahjerte

De siste månedene har det roet seg litt. Nå tillater han seg å stå i kampen uten å konkludere.

– Jeg må ha hjertet mitt med på laget. Og akkurat nå er pappahjertet mitt knust. Det å se Sara dø kommer jeg aldri til å glemme eller forsone meg med. Hvis jeg ikke får gudsforholdet til å harmonere med den opplevelsen, får det være det samme.

– Er ikke det helt motsatt av før, der ditt liv måtte harmonere med Gud?

– Jo, og jeg tror ikke jeg hadde snudd opp ned på det hvis det var jeg som ble påkjørt. Men når det rammet ungen min, jenta vår... Da tenker jeg at det er opp til Gud å vinne meg tilbake. Jeg orker ikke å knegå ham for at han aller nådigst skal ta meg til seg igjen. Han må komme til meg, og elske meg tilbake.

Han vet at mange han kjenner ser på dette som en uhyrlig tanke. I posten får han bibeltekster om at leirkaret ikke kan belære pottemakeren. Det tyngste tilbakemeldingen kom fra en som mente at det var kanskje nettopp denne ulykken Sandsmark trengte for å finne hjem til Gud på alvor.

En tid for å holde munn

På mindre enn et år har han fått noen tusen henvendelser. Til slutt måtte han opprette Facebook-gruppen «Skynd deg å elske» for å håndtere mengden. Den har nå 6.600 medlemmer. Det aller meste er oppmuntrende meldinger eller noen som vil dele sin egen historie om tap av sine nærmeste.

– Men så er det noen som i private brev og e-poster har behov for å få meg inn på den smale sti igjen. At jeg ikke må være uvenner med Gud, for han vet best.

Sandsmark rister på hodet. Én person refset ham for at han ikke tenker over hvilket gudsbilde han gir det norske folk.

– Jeg tror det er en tid for å holde munn. Og for en del av disse brevskriverne er den tiden nå.

Idiotiske tanker

Han anslår at det handler om rundt hundre henvendelser. De som er av en slik karakter at han må krølle brevet med det samme han åpner det.

– Det at jeg er sint på Gud, er ikke fordi jeg er en satiriker som harselerer med Gud. Dette handler om dyp fortvilelse. Og så ber de meg lyve om hvordan gudsbildet mitt er? Det er åpenbart noen som føler seg sviktet, akkurat som vi har hatt en felles kjærlighet sammen, sier han.

– Kunne Jostein for ti-tjue år siden skrevet et slikt brev?

– Jeg kunne stått på talerstolen og sagt det, eller skrevet noe rundt det i en artikkel – men uten å nevne navn. Og jeg har nok tenkt de samme tankene. Etter ulykken har jeg vært takknemlig for at jeg er så sjenert at jeg aldri har uttrykt de idiotiske tankene mine til mennesker som har hatt det vondt, sier han.

Sjokket snakket

Sandsmark har snakket med sjåføren av bilen én gang. Det var på ulykkesstedet. Han sto med et ullteppe om skuldrene. «Ingen er sinte på deg», sa Sandsmark.

Det var sjokket som snakket. Senere på kvelden forbannet han sjåføren, slo med knyttneven i murveggene på sykehuset. Sandsmark ber likevel om å bli trodd på at han aldri har ønsket sjåføren noe vondt.

– Sinne og hat er to forskjellige ting, sier han.

I februar starter rettssaken. Statsadvokaten tiltalte tidligere i høst sjåføren for uaktsomt drap. Mannen som kjørte, nekter straffeskyld.

– Kan du tilgi sjåføren?

– Hvis jeg skal tilgi, så er det fordi jeg ikke klarer å tro at jeg er et bedre menneske enn ham. Sjåføren satte seg ikke i bilen for å drepe to barn. Det var en ulykke. Samtidig kan jeg ikke tre en tilgivelse ned over hodet på ham. Når han ikke erkjenner skyld for ulykken, hva skal jeg da gjøre med min mulige tilgivelse? Men hvis han banker på den døra der tilgivelsen min ligger, skal jeg – på tvers av alt jeg føler – ikke låse den døra, sier Sandsmark.

Ikke lenger nøye

Når han ser tilbake på året som har gått, ser han at gudsbildet hans har endret seg kraftig.

– Jeg har prøvd å kjempe imot det gudsbildet jeg hadde som barn, det som kan oppsummeres i sangen «Vær forsiktig lille øye, hva du ser». Nå setter jeg mitt håp til bildet av Jesus som sitter og holder rundt jentene på ponnivognen. At han var så nær livet at han rett og slett ble drept sammen med dem.

54-åringen stopper litt opp, fingrer med en bok som ligger på bordet.

– Jeg vet ikke om det er en veldig bibelsk tanke, men kanskje. Og så skulle jeg heller ønske at han hadde snudd seg og stanset bilen. Det er jeg fortsatt sint på ham for.

– Tror du at du vil møte Sara igjen?

– Jeg håper det. Jeg håper at Sara og Tiril er hos Gud, og nå skal jeg si noe jeg aldri ville sagt før 11. januar: Det er ikke så nøye hvor Jostein havner. Ingenting er verre enn å se sitt eget barn dø. Dødsangsten min, helvetesangsten – skitt, au. Det får være i det blå, hele greia. Jeg klarer ikke å ha slike A4-meninger nå. Det er ikke så nøye, bare ungen min har det godt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion