Kjærlighet er et sammensatt konsept og til tider en svært krevende prosess. Hva gjør vi når angsten for diagnosen tar oss, når frykten for å bli arbeidsløs tar overhånd, depresjonen som kom etter tragedien, eller når følelsen av å være stigmatisert og isolert griper sinnet vårt? Eller den dagen kroppen ikke lystrer oss helt, når psyken gjør oss til en litt annen person enn den vi til vanlig er, tider da vi er så uendelig uenige og følelsen av å være på to ulike planeter gjør oss livredde for hvordan det skal gå. Hva gjør vi da? Hva tenker vi, og ikke minst hvilke valg gjør vi på de dagene?