En klem for samlivet

Gode kjærtegn vil alltid bekrefte gode ord og handlinger, skriver Torbjørn Nordvoll i Du&jeg.

Publisert Sist oppdatert

Det holder ikke med bare ord og handlinger, kjærligheten trenger noe mer håndfast enn det.

Mange par vasser i kjærtegn og gode ord, mens andre hungrer og tørster etter berøring og bekreftelse på seg selv og forholdet. Andre igjen har funnet sin balansegang mellom kjærtegn og kjærlighet og trives med det. Men på samme måte som et nyfødt menneske er totalt avhengig av hud og kjærtegn for å overleve og utvikle seg sunt, så er kjærligheten like avhengig av det samme. En kjærlighetsrelasjon uten hud mot hud og gode kjærtegn er for de aller fleste en motsetning som ikke er til å leve med. Gode berøringer er kroppens språk inn til hjerte. Ord høres og tolkes, og de kan være motstridende, men de gode kjærtegnene er ganske så entydige. De sier: jeg ser deg og jeg liker det jeg ser, eller som det står i aftenbønnen: «Du er god jeg holder av deg!» Det ligger så utrolig med bekreftelse i gode kjærtegn, så mange følelsesmessige og fysiske behov som blir dekket av en lang, gjensidig omfavnelse, et gjengjeldt kyss eller bare et stryk over kinn.

Tid og sted. Det er ikke bare når en er helt for seg selv at kjærlighetsrelasjonen skal leve, det skal den også i familiens skjød og i offentlighetens rom. Vi er hele tiden et par og vi ønsker egentlig å finne fram til en samværs- og kommunikasjonsform som vi begge er lykkelig med. Det er så mye energi og livsglede i å kjenne at vi hører sammen i alle livets situasjoner og arenaer: At de rundt oss ser at vi er et par som er glad i hverandre, som stadig er borti hverandre, sånn som kronprinsparet for eksempel. Det er drømmen, men en slik tilværelse kommer ikke av seg selv. En av partene er kanskje vokst opp i en familie med mye offentlig kjærtegn, den andre er kanskje vokst opp med full diskresjon rundt berøring og synlige kjærtegn. Noen mener dette er en privatsak, mens andre synes det er viktig å vise for all verden at de hører sammen. Her må man nok møtes på halvvei, på et vis, slik at væremåten i ulike situasjoner fungerer for begge. Hva «sømmer» seg i andre voksnes påsyn og hva «sømmer» seg når egne barn er i samme rom, kan bare de to avklare for sin del, det er i vår tid ikke så mange preferanser på hva som er lov og ikke lov.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP