Nyheter

De glemtes gravplass

Syke krigsfanger ble fraktet ut til en øy i havgapet for å dø. ­Forbrytelsens åsted etter andre verdenskrig gror igjen.

– Her bør være noen festepunkt.

Finn Holland tråkker rundt i lyngen og ser seg rundt i terrenget på øya Midtre Bolærne. Like ved finner han restene av en ovn og noen råtne trematerialer. Jo, vakttårnet må ha ligget her, på utsiden av leiren der sovjetiske krigsfanger ble holdt innesperret under andre verdenskrig.

Lidelsens landskap er i dag idyll. Utsikten strekker seg mot havet, mot Færder fyr. Fjorden er vindstille. I vind og rå sjøluft kommer temperaturen fort ned i 20 minusgrader her ute om vinteren, mener Holland. Det må ha vært et grusomt sted for syke og dødende vinterstid. En seks millimeter tykk vegg av stål i de buede fangebrakkene var alt de hadde mellom seg og hylende vinterstormer.

– De samlet vann i tønner og hadde elendige sanitærforhold, forteller Holland.

Historien om hvordan sovjetiske krigsfanger ble behandlet under krigen er ganske ukjent i Norge, mener Cathrine Stangebye Engebretsen.

– Nazistene kalte dem «undermennesker», sier arkeologen fra Vestfold fylkeskommune.

Russerleiren

Engebretsen er på befaring med Finn Holland og Ragnar Gunnarsen. De to karene leder en gjeng pensjonister som driver dugnad på øya.

Stedet som på folkemunne ble kalt «russerleiren» skal bli mer synlig. Dugnadsgjengen Mellom-Bolærens venner vil sette opp kopi av et vakttårn. Folk skal se og vite at mange mennesker led og døde på en øy i Oslofjorden.

Tyskerne etablerte leiren tidlig om høsten 1943 på Midtre Bolærne for å bygge festningsverk på naboøya Østre Bolærne. Da festningen var ferdig, ble arbeidsfangene flyttet. I stedet ble alvorlig syke fanger nå fraktet ut til øya.

Arbeidsleiren var blitt en dødsleir.

En stygg historie

Vårt Lands foto­graf river seg til blods på skarpe jernstenger som stikker opp i terrenget. Leker barn her, kan de bli skadet, mener dugnadslederne.

– Dette er ikke et sted for barns lek. Her skal folk vise respekt, sier Engebretsen.

Kanskje er det tilstrekkelig å kutte av piggene? Pensjonistene har allerede satt opp en kopi av leirporten, et skilderhus og informasjonstavler. Mose, lyng og kratt skjuler sporene etter brakker, gjerde og hus. Slik skal det til dels være, mener Engebretsen.

– Det er viktig å vise forsiktighet for det som ligger i torva. Vi skal ikke rote for mye i bakken her.

Men mosen fra grunnmurene og kratt kan fjernes, er de enige om. En fangebrakke bør gjenoppbygges, mener Holland. Han vet om en på Nøtterøy som brukes som grisehus.

– Etterslekten trenger å se hvordan det var, sier han.

– En stygg historie, sier Gunnarsen.

500 fangeleirer

I overfylte jernbane­vogner ble fangene fra Hitlers felttog mot øst transportert over hele Europa. Organization Todt, naziregimets effektive bygningsorganisasjon, trengte arbeidskraft. Rundt 120.000 fanger ble fraktet til Norge. 13.700 av dem døde. De utenlandske fangene var krigens største tapere på norsk jord.

– Antallet er voldsomt i forhold til folketallet i Norge under krigen, sier Marianne Neerland Soleim, historiker som inntil nylig arbeid som forsker ved Falstadsenteret, som arbeider med dokumentasjon om krigsfangene.

De aller fleste fangene var fra Sovjet, andre kom fra Jugoslavia og Polen. De ble holdt i 500 ulike leirer, mesteparten i Nord-Norge. Svært få av leirene er i dag kjent og merket, ifølge Neerland Soleim.

– Det er lite rester og strukturer igjen etter leirene. Mesteparten har grodd igjen. I Nordland og Troms vet vi en del om stedene. Med tanke på antall leirer har vi lite informasjon.

Råtnet i strandkanten

De første syke fangene kom til Midtre Bolærne i desember 1944. På selveste frigjøringsdagen 8. mai i 1945 kom det 120 nye fanger. Arne Evensen fra Tønsberg er den siste gjen­levende av Milorg-karene som kom til Bolærne-øyene etter at Hitler-regimet hadde kapitulert.

– Jeg stod vakt nede på brygga og plutselig var jeg omringet av 15-20 sovjetiske krigsfanger. De var sultne, og inne i et av lagerskurene fant de noe muggen kjeks eller knekkebrød. Klærne var fillete, og de var ille å se på. Og dette var jo de friske av fangene.

Evensen var ikke innom fange­leiren, men ble fortalt om lik som lå og råtnet i strandkanten.

– Røde Kors hadde en ufyselig jobb der ute.

Tønsberg Blad skrev at likene ble puttet i en papirsekk og lagt i en grop i fjæra. «Og så fikk sjøen greie resten...». Bare de som døde de siste månedene fikk en grav.

Et glemt sted

Engebretsen tar oss med innover øya på en bred vei, bygget av krigsfangene. Vi svinger inn på en dårlig merket sti gjennom vernet edelskog og passerer ruinene av et militært ammunisjonslager før vi kommer ned til en fredelig strand, 6-700 meter fra fangeleiren. Hadde ikke Engebretsen lokalisert gravplassen for få år siden da Færder nasjonalpark skulle etableres, ville den frem­deles vært vage rykter uten et sted på kartet.

Her lå 28 menn fra fangeleiren begravet. For to år siden fant arkeologen fram til stedet ved hjelp av muntlige beskrivelser og et foto fra 1945. Båtturister har ligget her uten å vite at de har solt seg på et gravsted. Et stykke opp i terrenget forteller et lite skilt historien.

Den sovjetiske ambassaden ønsket å besøke gravene etter krigen, men Norge ville ikke at sovjeterne skulle få anledning til å spionere på militært område. Plassen ble dessuten jevnlig oversvømmet av sjøen. Derfor ble likene gravd opp i 1953, kremert og satt ned i urner på Vestre gravlund i Oslo. Flyttingen skjedde i stillhet, alle spor på gravstedet ble slettet.

Engebretsen og teamet hennes oppdaget likevel at noe var blitt igjen da de undersøkte stedet. Først fant de et fangemerke med nummeret 111171.

– Da vi senere prøvegravde, fant vi trekorsene som sto på gravene. De har altså gravd ned korsene der levningene lå. Vi fant også en tann. I det store arealet regner vi med at det finnes flere rester av levninger.

Tornekrattet med mørkerøde nyper beskytter gravplassen. I strandkanten ligger tang og søppel.

– Hva skjer med dette stedet?

– Vi må avklare noen spørsmål før vi gjør det mer tilgjengelig. Skal det vernes eller graves opp? Vi arbeider med å finne ut hvordan slike steder best bør behandles, svarer Engebretsen.

Ikke kirkegård

Myndighetene har bare plikt til å merke steder der det fremdeles er krigsgraver. Er det ingen graver der, er det ingen kirkegård, opplyser Per-Otto Gullaksen som leder krigsgravkontoret i Kulturdepartementet.

De aller fleste sovjetiske krigsgravene ble samlet i 1953 under Operasjon Asfalt for å ha bedre oppsyn med sovjetere som besøkte dem. De kunne være spioner. På 30-35 tidligere gravsteder er det i ettertid satt opp minnesmerker, opplyser Gullaksen.

– Finnes det personer eller rester på et sted, er det en grav. Da er stedet fredet, og det er forbudt å drive med noe som forstyrrer gravfreden. Graves levningene opp, skal de settes ned på en krigskirke­gård, sier han.

På steder som Midtre Bolærne må man ha et skjerpet etisk blikk, mener Cathrine Engebretsen.

– Her har det foregått krigsforbrytelser og stor menneskelig lidelse. Det er en del av det internasjonale traumet.

Nå er forvaltningen i ferd med å våkne mener hun. Men mange kulturminner og kunnskap om krigen er i ferd med å forsvinne.

Barnebarn vil vite

Tallet på hvor mange tidligere krigsgravplasser som finnes i Norge vet ingen, heller ikke historiker Neerland Soleim.

– Skal jeg gjette, vil jeg si mellom 40 og 50. Det er tragisk at myndigheter ikke har gjort mer for å ta vare på krigsminner etter fangene. De burde sørget for å få opp mer informasjon om leirene, men også gravene. Tidligere krigsgraver med standard gravstein er vanskelig å finne. Men det er ikke like ille overalt.

Flere og flere slektninger, og særlig barnebarn av fangene, tar kontakt for å få vite hvor bestefar er gravlagt, forteller hun. Familier i Øst-Europa har gått i 70 år uten engang å vite at fangene ble sendt til Norge. Noen få har reist hit for å se stedene.

– Hva tenker du om at så mye smerte­ har gått i glemmeboken?

– Det blir vanskelig å inkludere andre nasjoners lidelse når vi kun er opptatt av hvordan nordmenn ble rammet. Sendes det ikke signal om at dette er en del av vår felles okkupasjonshistorie, blir det feil.

Mange aner ikke at det har vært utenlandske fanger i Norge under krigen. Det erfarer historikeren når hun holder foredrag på Østlandet.Folk i Nord-Norge vet mer.

En rød stue

Øyvind Reisegg står på tunet til Tonsen gård. Den ligger inne på området til Aker sykehus. På en rød gårdsbygning med nummerskilt 64 har Oslo bys vel hengt opp en blå plakett. Den forteller at Tingstua er fra 1760, og at gården var under hovedøya kloster i Middelalderen.

Ikke et ord om at sovjetere ble holdt fanget her under krigen i det som var Sinsen leir. Dette er en av de få fangeleirene fra krigens dager som fortsatt finnes.

– Det var gitter for vinduene, og fangene ble holdt innesperret når de ikke jobbet, sier Øyvind Reisegg.

Forfatteren er utdannet kunsthistoriker. Han samarbeider med byantikvaren for å kartlegge tyskernes leirer i Oslo under krigen.

I første etasje av Tingststua er det to oppholdsrom. Her kan vi se for oss at fangene fikk servert mat. Vi klatrer opp en trapp på utsiden. Fra en svalgang er det dører inn til to rom. – Her oppe har jeg aldri vært, sier Reisegg.

Vi klarer ikke å stå oppreist. 24 fanger ble funnet innesperret her da frigjøringen kom. Vi ser etter på veggene om noen har risset inn kyrilliske bokstaver, men finner ingen.

– Hvordan kan et slikt sted merkes bedre?

– Oslo bys vel kan jo lage et nytt skilt der de forteller hva stedet ble brukt til under krigen. Skal man først ha et sted som markerer fangenes historie, er dette plassen, for på de andre stedene er leirene helt borte, sier Øyvind Reisegg.

– Hvor viktig er det å faktisk se noe konkret for å forstå historien?

– Jeg tror det er veldig viktig. Det er interessant å ta vare på fysiske levninger for å kunne si at det var her det skjedde. Ser man et skilt eller en bygning, forstår man mer.

Bygget sykehus

Tyskerne beslagla Aker sykehus for sine egne soldater. Offiserer ble behandlet for kjønnssykdommer her på Kriegslazarett 901. Under hele sykehusområdet går det underjordiske ganger mellom bygningene. Bygget av fanger.

Noen gule bygninger i klassisk stil er fra krigens dager. Bygget av fanger. Nå brukes de til asylmottak. Det ser virkelig ut som en fangeleir der soldater kan patruljere med hunder mellom de to gjerdene som går rundt området.

Fangene var slaver og hadde bare verdi så lenge de kunne arbeide. Noen hadde mindre verdi enn andre.

Ingen spor

Sightseeingen i krigens skjulte spor fortsetter på østkanten, til Etterstad. Det er fredelig mellom lavblokkene som ble bygget her på 50-tallet. Ingenting forteller at tyske soldater trampet rundt her i det som var en stor militærleir. Fra bilder vet Øyvind Reisegg hvor fangenes brakker lå. En stor grønn plen, noen blokker og en barnehage er her nå.

– Her var det et piggtrådgjerde, senere et plankegjerde rundt kvarteret. De færreste som bor her nå kjenner til historien, sier Reisegg.

Fra leiren ble fangene hver dag fraktet i trikkevogner til arbeidsplassene rundt om i byen.

– Hvorfor har vi ikke større bevissthet om at det var så mange fanger her som har bidratt til hovedstaden vi har i dag?

– Oslo hyllet de sovjetiske fangene da de dro. I løpet av den kalde krigen fikk vi et fiendebilde av russerne. Vi glemte at de faktisk var med på å frigjøre oss i Finnmark, sier Reisegg.

Savner minnesmerke

I den grønne parken som går mellom Etterstad-blokkene spiller noen store gutter fra Etterstad videregående skole fotball. Læreren, Michael Ivanov, er russisk-ukrainer. Hans russiske bestefar var en av de få sovjetiske soldatene som overlevde slaget om Stalingrad i 1942. Ivanov husker bestefaren skrek av mareritt om natten og drakk mye. Men gymlæreren kjenner ikke til at hans landsmenn har vært krigsslaver på området hvor hans elever nå løper rundt.

– Det skulle vært et minnesmerke her med et kart som viste hva som har skjedd i området, sier han.

– Hvorfor?

– Da ville jeg lagt ned blomster der, sier Michael Ivanov.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter