Brutt tillit. Igjen.

Du og jeg. «Jeg har vært gift med mannen min i 24 år. Vi har tre flotte barn som vi er stolte av begge to. En sammenspleiset familie på mange måter. Som det ofte gjør, så har også vårt forhold svingt noe følelsesmessig, men jevnt over har vi hatt det godt, og vi har vært enige om at vi ønsker at dette skal vare livet ut. Vi har ikke alltid vært like ivrige på å dyrke fram det gode i hverandre, og kanskje regnet hverandre som en selvfølge.

En dag for over ett år siden ser jeg min mann får en sms som jeg merker han blir brydd av og skynder seg å slette. Jeg spør ham hva det var, men han vil ikke svare. Jeg skjønner at her er det noe han holder skjult for meg, og presser han litt. Han svarer: Det er deg jeg er glad i og vil leve sammen med. Så sier han at han skal fortelle det som det er, at han på et seminar traff igjen en gammelkjæreste og det var spennende. De hadde bare truffet hverandre den ene gangen, sa han, men hadde hatt kontakt på mail og sms i fem måneder. Han lovet nå å avslutte kontakten, for han sa at han innså at det ikke var riktig.

Skjør sannhet. Jeg stolte på at han hadde avsluttet og følte meg lettet. Ga uttrykk for at jeg stolte på ham. Vi gikk videre, men jeg var skuffet over at han hadde gått bak ryggen min i fem måneder, og litt usikker på om han virkelig hadde fortalt meg hele sannheten. Det ble en del konfrontasjoner mellom oss den høsten. Han reagerte med sterkt sinne overfor meg, og klandret meg fordi jeg ikke stolte på ham. «Nå er det oss to det gjelder», sa han. Jeg prøvde og prøvde, men jeg klarte ikke å slå meg til ro, noe som ga meg dårlig samvittighet.

Nye innrømmelser. Tre måneder senere innrømmet han, etter mye press fra meg, at kontakten hadde vart i to år, og at de hadde truffet hverandre ca. 25 ganger, foruten tekstmeldinger og telefoner. Det hadde startet med at hun hadde sendt bursdagshilsen til han, og etter det hadde det utviklet seg varme følelser. Jeg var sjokkert. Ikke fordi han hadde fått følelser for en annen, for det vet vi jo kan skje med hvem som helst, men fordi han hadde servert meg løgner i to år. Hvordan kunne han klare å lyve for meg over så lang tid? De hadde riktignok ikke ligget sammen, men han innrømmer at det hadde vært en form for «besettelse». Kanskje det hadde vært lettere å forsone seg med et lite sidesprang en kveld, enn to år med et «hjerteforhold» til en annen!

Tillitsbrudd. Min mann var svært lei seg, fortvilet og ba meg tilgi ham. Han hadde nå fortalt meg hele sannheten og ønsket å satse helt og holdent på meg. Det hadde aldri vært i hans tanke å forlate meg, sa han. Han hadde tenkt at dette andre sikkert ville ebbe ut av seg selv. Nå ville han ringe henne og avslutte kontakten for godt. Han var ferdig med dette. Det var meg han ville stole på. Jeg ville gjerne stole på min mann, men jeg merket at jeg var full av spørsmål. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne dette fortsette etter at jeg hadde avslørt det første gangen. Jeg hadde alltid oppfattet min mann som svært ærlig. Hadde jeg tatt så helt feil av ham?

«Du graver din egen grav dersom du ikke sier fra dersom det blir er kontakt!» Han var enig i det.

Forhold på spill. Vi hadde gode dager, men også tøffe dager. Så viste det seg etter nye fem måneder at hadde vært noe kontakt igjen. Også denne gangen måtte han presses for å si sannheten. Nok et tillitsbrudd, altså, og i en tid da vi var begynt å legge det vonde bak oss. Jeg satt tilbake og skjønte ikke hvordan han igjen kunne sette forholdet vårt på spill ved å lyve for meg. Etter dette har det vært svært vanskelig for oss begge. Jeg får ikke noe svar på mine spørsmål, han sier bare at han er ferdig med å lyve, at han ønsker å leve sant og oppriktig. Vi har inngåtte en enda strengere avtale og at dersom han velger kontakt med henne, må han avslutte med meg først.

Jeg er glad i mannen min, og jeg ønsker fortsatt en framtid sammen med ham, der vi begge fremelsker det gode i hverandre. Jeg tilgir ham og jeg ønsker å leve det nye livet sammen med ham i full fortrolighet. Jeg ønsker å være den han trenger, så han ikke får lyst til å gå til en annen! Jeg vil gjerne stole på ham, men tør jeg ta sjansen på at han ikke vil lure meg igjen?

Hilsen fortvilet, men håpefull

Dette er en sterk historie som flere vil kjenne seg helt eller delvis igjen i. I hvilken grad er dette gjeldene for parforhold i Norge i dag? Tabloidavisene kommer stadig med nye undersøkelser som forteller hvor vanlig utroskap er. Men en ting er undersøkelser, en annen ting er vår egen relasjon til en som man vil dele livet med. Er det mulig at det finnes såpass mye dobbeltliv i våre parforhold? Fristelser har til alle tider vært en stor utfordring for mennesket, og i vår tid med sms og nett er de lettere tilgjengelig enn før. Hvordan skal vi klare å være tro mot hverandre? Alle ønsker seg troskap, men mange stiller ikke det kravet til seg selv, men tillater seg å smake på et liv i gråsoner. Hva tenker leserne om situasjonen til kvinnen som har skrevet dette brevet – og ektefellen?

Har du egne erfaringer? Hvordan løste dere situasjonen? Vil vil gjerne høre fra deg. Skriv til duogjeg@vl.no.

Les flere artikler om relasjoner på [http://www.vl.no/duogjeg/ vl.no/duogjeg]