Brutt tillit. Igjen.

Du og jeg. «Jeg har vært gift med mannen min i 24 år. Vi har tre flotte barn som vi er stolte av begge to. En sammenspleiset familie på mange måter. Som det ofte gjør, så har også vårt forhold svingt noe følelsesmessig, men jevnt over har vi hatt det godt, og vi har vært enige om at vi ønsker at dette skal vare livet ut. Vi har ikke alltid vært like ivrige på å dyrke fram det gode i hverandre, og kanskje regnet hverandre som en selvfølge.

En dag for over ett år siden ser jeg min mann får en sms som jeg merker han blir brydd av og skynder seg å slette. Jeg spør ham hva det var, men han vil ikke svare. Jeg skjønner at her er det noe han holder skjult for meg, og presser han litt. Han svarer: Det er deg jeg er glad i og vil leve sammen med. Så sier han at han skal fortelle det som det er, at han på et seminar traff igjen en gammelkjæreste og det var spennende. De hadde bare truffet hverandre den ene gangen, sa han, men hadde hatt kontakt på mail og sms i fem måneder. Han lovet nå å avslutte kontakten, for han sa at han innså at det ikke var riktig.

Skjør sannhet. Jeg stolte på at han hadde avsluttet og følte meg lettet. Ga uttrykk for at jeg stolte på ham. Vi gikk videre, men jeg var skuffet over at han hadde gått bak ryggen min i fem måneder, og litt usikker på om han virkelig hadde fortalt meg hele sannheten. Det ble en del konfrontasjoner mellom oss den høsten. Han reagerte med sterkt sinne overfor meg, og klandret meg fordi jeg ikke stolte på ham. «Nå er det oss to det gjelder», sa han. Jeg prøvde og prøvde, men jeg klarte ikke å slå meg til ro, noe som ga meg dårlig samvittighet.