Det var tiden for en ekstra treningsrunde før jul og nyttår. Jeg hadde fått god fart på ergometersykkelen for å berede vei for de ekstra kaloriene som jeg visste snart ville kreve sin plass. Jeg var ikke alene. To andre satt og pustet og peste ved siden av meg. Foran oss på veggen hadde vi en stor flatskjerm der vi kunne følge med på morgennyhetene. Etter et kvarter kom en ny, treningshungrig person inn. Elegant gikk han bort til TV-en, skiftet kanal, og begynte på sitt treningsprogram. Vi andre fikk ingen spørsmål om ny kanal og sending passet oss. Det var selvsagt ikke verdens undergang, verken for meg eller de andre to, men jeg må innrømme at jeg ble både perpleks, overrasket og forundret, der jeg tråkket videre.