Barnet nekter å gå skolen

Til Du & Jeg

Vi begynner å bli bekymret for sønnen vår fordi han ikke vil gå på skolen. Han går i femte klasse og det siste året har fraværet økt. Jeg vet ikke årsaken, for han sier ingenting når jeg spør. Jeg er redd for at noen plager ham eller at noe har skjedd som gjør at han ikke trives. Når jeg spør om noen er slemme mot han, ber han meg om å slutte å mase. Som regel sier han bare at han ikke har lyst. Vi har snakket med læreren, men han sier at han ikke har lagt merke til at det er noe spesielt som plager gutten vår. Han mener det er en grei klasse, de har noen problemer, men ikke mer enn vanlig. Læreren er mest bekymret for fraværet hans og har sagt at vi må jobbe med det. Men hvordan gjør vi det?

Vi har både prøvd å true og å gi belønning – uten at det har hjulpet. Han har vansker med å følge opp lekser og vi er redd han vil komme bakpå faglig. Han er egentlig en gutt som har lett for å lære og har ikke hatt problemer så langt. Vi jobber mye med å få han av gårde om morgenen. Han virker ofte engstelig og utilpass. Noen dager klager han over at han er syk. Det kan være vanskelig å vite om han er syk eller om det bare er at han ikke vil. Jeg må innrømme at det enkelte dager både blir en del kjeft og tårer før vi alle er ute av døra om morgenen. Han har alltid vært en noe engstelig og forsiktig gutt og jeg kan huske han brukte en del tid på å finne seg tilrette i barnehagen, men han har ikke tidligere hatt problemer med å komme seg på skolen. Han har i det siste også begynt å vegre seg for å dra på trening eller å være med oss ut. Jeg er redd for at problemene hans skal smitte over på andre områder. Hva kan være årsaken til problemene og hva kan vi gjøre?

Hilsen foreldre til gutt

[ Les Hanne Strømsviks tidligere innlegg på Verdidebatt. ]

Til foreldre til gutt

Takk for at dere tar opp et viktig og alvorlig tema. Når barn ikke vil på skolen, er det krevende å være mor og far.

Alle barn har rett til skolegang i Norge, men det er også skoleplikt, noe som innebærer at foreldrene har ansvar for at barna kommer på skolen.

I ytterste konsekvens innebærer det at foreldre kan bli straffet for ikke å sørge for at barna kommer seg på skolen. Skolen er på sin side pliktig til å melde fra til myndighetene om barn ikke følger opp skoleplassen sin. Ordningen er laget for å sikre at alle barn får opplæring. Den blir en utfordring når de den er ment for – nemlig barna – av en eller annen grunn ikke ønsker å delta.

Flere årsaker. Dere forteller at det er uklart for dere hva som er grunnen til at sønnen deres ikke har lyst til å gå på skolen. Det virker som dere har lett etter flere gode forklaringer. Både om det er noe med skolehverdagen som plager han, men også om hans engstelige, forsiktige væremåte som dere kjenner fra før, gjør det vanskelig for han på noen måte.

Her er det mulig at det ikke er enten eller, men kanskje både og.

Undersøkelser viser at det kan være fire hovedtyper av årsaker til skolevegring: Unngåelse av det å kjenne på frykt eller engstelighet i skolehverdagen; unngåelse av ubehagelige situasjoner på skolen; søking etter oppmerksomhet av for eksempel foreldre eller at de søker konkurrerende aktiviteter som å se på TV, spille eller være med venner som fungerer som belønning. Ofte opptrer flere årsaker samtidig.

Mobbing. I løpet av en skolehverdag vil det alltid være hendelser som kan utløse at barn ikke vil på skolen. De kan bli latterliggjort, føle seg utenfor, bli ertet eller plaget. Hvordan de takler dette kan være ulikt – noen slår tilbake, noen blåser i det og går videre, andre blir engstelige og unngår situasjonen. Den beste medisin mot angst og unngåelse er å utsette seg for den plagsomme situasjonen. Det å unngå skolesituasjonen er ingen løsning på sikt og kan heller forsterke problemet. Hvis barnet fortsetter å holde seg unna skolen kommer de inn i en ond sirkel, hvor fraværet gjør at de går glipp av viktig informasjon, de føler seg mer utenfor og ubehaget øker.

Hvis barn blir plaget over tid, er det viktig å avdekke dette og sette en stopper for det. Ingen barn skal måtte leve med mobbing. Men å fjerne alle situasjoner som kan være potensielt vanskelige for et barn i en skolehverdag, er et umulig prosjekt. Det kan være viktig for barn å øve seg på å tåle det ubehagelige. Som foreldre kan vi noen ganger komme i skade for å forstå barna våre for godt og ta for mye hensyn til deres plager.

Krav og hensyn. Foreldre har en stor oppgave når de skal balansere mellom det å være lydhør og ta hensyn til barnas behov og samtidig stille krav til dem og utfordre dem til også å klare å stå i ubehagelige situasjoner. Det er en viktig lærdom å kunne tåle en del stress og ubehag over tid. Livet består av mye som må tåles.

Som foreldre vil vi så gjerne at barna skal trives og ha det bra. De færreste sklir igjennom en skolehverdag og oppvekst uten skrubbsår og skrammer underveis. Å avkreve barn en god nok forklaring til at de ikke vil på skolen kan forsterke problemet. Ofte kan det være uklart for barnet hva som er selve årsaken – de kjenner et ubehag de vil unngå ved å la være å gå og sånn er det.

Tydelighet. Dere gjør en viktig jobb når dere står sammen i kampen med sønnen deres og holder fast på prosjektet skolegang. Han kan trenge at dere er tydelige og faste foreldre nå. Jeg vil tro at det kan være godt for ham å slippe alle spørsmålene om hvorfor han ikke vil, men heller få høre at sånn er det bare og at dere som foreldre har plikt til å få ham til skolen hver dag. Så kan dere gjerne gi ham støtte på at det ikke alltid er like gøy å gjøre det man må.

Jeg vil i tillegg råde dere til å ta kontakt med skolen og invitere til samarbeid. Kanskje de har en helsesøster eller rådgiver som kjenner til hva skolevegrere kan slite med og som i samarbeid med læreren kan være med å legge til rette for at sønnen deres får gode sosiale opplevelser i skolehverdagen, slik at han kjenner seg mer trygg. På sikt kan han kanskje få oppleve at det blir mer lystbetont å være elev. Lykke til!