Koldtbord med friskere råvarer
I nyinnspillingen av Kraft-idioten er manuset tilsatt moralske nyanser og et vell av detaljer. Resultatet er ikke sofistikert, men amerikanske Cold Pursuit er bedre enn den norske originalen.
Den distanserte, men hardbarkede stilen sender ofte tankene til 1990-årene voldelige coolhet på film, skriver vår filmanmelder om Cold Pursuit.
Doane Gregory
Hans Petter Moland er blant sin generasjons mest feirede norske filmskapere og sannsynligvis den med mest internasjonal erfaring. Han var tidlig ute: Etter de prisbelønte og kritikerroste førstefilmene Secondløitnanten (1993) og Kjærlighetens kjøtere (1996), fikk han en festivalhit på begge sider av Nordsjøen og Atlanteren med det mørke, engelskspråklige dramaet Aberdeen i 2000. Fire år senere fulgte han opp med The Beautiful Country, en gripende odysse sentrert rundt en vietnamesisk flyktnings reise fra landsbygda til Ho Chi Minh-byen, og deretter til det dypeste Texas, via Stillehavet og New York. The Beautiful Country – produsert av den gåtefulle filmlegenden Terrence Malick – var spekket med særegne stemninger og en mangefasettert utforskning av å være på flukt. I mine øyne er den Molands beste film.
Berlinalen
Gymnaslærer Pedersen (2006) var en intelligent og overskuddspreget dramatisering av Dag Solstads roman med nesten samme tittel, mens krimkomedien En ganske snill mann (2010) var en mer plump sjangerlek, med lytehumør og umusikalske tyvlån fra sine amerikanske indieforbilder. Filmen ble like fullt vist i hovedprogrammet under filmfestivalen i Berlin, i likhet med Beautiful Country. Samme ære ble også gitt Ut og stjæle hester som har norsk premiere neste uke. Og Kraftidioten fra 2014, som nå er gjort til en amerikansk spenningsfilm, bragt til lerretet av Moland selv.
Bestill abonnement her
KJØP
