«Et mektig og verdig farvel til flere av våre viktigste filmkunstnere»

Amerikansk kinokrim om organisert kriminalitet har lang tradisjon for å beskjeftige seg med virkelige personer og hendelser. Scarface (1932) var et voldelig og psykologisk undersøkende­ ­portrett basert på Chicagos­ forbryterkonge Al Capone. På midten av 1930-tallet avgjorde sensurmyndighetene, hjemlet av den såkalte Hays-koden, at ­videre filmer om ransmannen John Dillinger ikke skulle produseres. Forbudstiden og depresjonen ble mafiafilmens første gull­alder, forbryterlivet fremstod forlokkende.

Spillegalskap. På 1970-tallet børstet Francis Ford Coppola ­patinaen av disse historiene om den amerikanske drømmen på avveier. De to første Gud­faren-filmene regnes stadig blant ­tidenes beste, og er fulle av skikkelser og hendelser med virkelige forelegg: Mafiaens ­organisering i fem «familier», deres interesser i kubanske kasinoer, etableringen av Las Vegas som nytt gambling-hovedsete og en sviskesanger med sterke Frank Sinatra-trekk. Robert De Niro og Al Pacino spilte to generasjoners familieoverhoder, men delte ­ingen scener sammen. (Det skjedde først i Heat i 1996, og da kun i få minutter.)

Martin Scorsese er fra samme­ generasjon og ble kjent for nyskapninger som Taxi Driver (1976) og Raging Bull (1980), kritiker- og publikumssuksesser som resulterte i Oscar-nominasjoner for De Niro. I 1990 skapte han ­virak med skoledannende Goodfellas, basert på livet til den virkelige mafia-avhopperen Henry Hill.