Et bilde som illustrerer vår samtid

Overskriften på et meget diskutert debattinnlegg i Sverige i høst var: «Vår kirke må være åpen for andre religioner». Det var prestene i domkirken i Stockholm som i Dagens Nyheter hevdet at alle religioner er veier til Gud. Innvendingene lot ikke vente på seg. Er ikke Jesus veien, sannheten og livet - i bestemt form? Står det ikke i Bibelen at ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus?

Les også: Folk flytter raskere enn misjonen

Prestene svarte at jo da: For oss kristne er Jesus veien til Gud. Men disse eksklusive formuleringene om Jesus er kjærlighetsspråk. Det er som når en mann sier til sin kone: «Du er den vakreste av alle kvinner.» Det uttrykker hva han subjektivt føler for henne, men det er ikke en objektiv sannhet. Han mener ikke at hun kommer til å bli Miss Universe neste år.

Én Gud

Slik leses Det nye testamentets ord om Jesus gjennom et postmoderne filter, som gjør kristen tro subjektiv og individualistisk. Men dette er en uhistorisk tilnærming. Det nye testamentet må forstås i henhold til sin egen kontekst: De første kristne var jøder som delte Det gamle testamentets overbevisning om at det er én Gud; himmelens og jorden skaper og befrier av Israel. De andre folks «guder» eksisterer ikke, de er ikke opphav til noe og har ikke handlet i historien.

I 1969 hadde Svenska kyrkans misjonsarbeid like mange misjonærer involvert i evangelisering som i sosialt arbeid. 1998 jobbet bare 3 av 10 misjonærer med evangelisering.

Bekjennelsen til Jesus er basert på en eksklusiv påstand om at den eneste guden som finnes, har trådt inn i historien gjennom Jesus fra Nasaret. Det er ikke ment som et subjektivt kjærlighetsspråk, men som en påstand om en objektiv virkelighet.

«Men de som aldri har hørt evangeliet? De er jo uskyldige!» Spørsmålet kom fra en gruppe kristne studenter. Jeg kunne bare si meg enig. «Selvfølgelig, på det punktet er de uskyldige. De kan ikke noe for at de aldri fikk høre de gode nyhetene om Jesus. Men er de uskyldige?» Tomme øyne møtte blikket mitt.

Deprimerende statistikk

Hadde jeg offentlig sagt noe sånt som at «ingen er perfekte», ville de ha nikket samtykkende. Selvfølgelig har alle sine svakheter.

Men ideen om at hvert enkelt menneske også er i en desperat situasjon preget av forvirring, mørke, fremmedgjøring og synd – og derfor atskilt fra Gud, ga ikke mye gjenklang hos studentene. Menneskets problemer ble sett på mer som et spørsmål om mangel på kunnskap enn som skyld overfor Gud.

Les også: Ti utfordringer for misjon

Det stilles i dag spørsmål ved kristen tro på to viktige områder: sannheten i evangeliet og behovet for evangeliet. Kritikken kommer ikke bare fra den sekulære kulturen, men også innenfra, fra det kristne lederskapet og fra neste generasjon kristne.

I psykologien forstår vi at det ikke er Gud som skapte mennesket i sitt bilde, men at det er vi som har skapt Gud i vårt.

Svensk misjonsstatistikk viser resultatet av denne tankegangen med deprimerende tydelighet. På et tidspunkt var Sverige en dynamisk misjonsnasjon, som sendte misjonærer til hele verden. Den offisielle statistikken fra Svenska Missionsrådet er talende: I 1911 var det sendt ut 450 misjonærer. I 1960 hadde antallet vokst til 1.550, og i 1983 ble det satt rekord med 1.901 misjonærer. Derfra gikk det raskt nedover: I 1998 - altså 15 år senere - var antall misjonærer mer enn halvert, til bare 827. I 2002 var antall misjonærer nede i 696.

Det er ikke bare antall misjonærer har endret seg, men også retningen på arbeidet. I 1969 hadde Svenska kyrkans misjonsarbeid like mange misjonærer involvert i evangelisering som i sosialt arbeid. 1998 jobbet bare 3 av 10 misjonærer med evangelisering.

Kollaps

Hvordan skal vi forstå misjonsarbeidets kollaps? Det handler om at kirken ikke lenger er overbevist om sannheten i evangeliet og behovet for evangeliet. Men hvordan skal vi forstå disse overbevisningenes kollaps i den kristne forsamlingen?

Les også: Du vet du er misjonærbarn når ...

I etterkrigstiden har kirken opplevd sterk motvind. Sverige har gått fra å være et land med et klart kristent nærvær til å bli verdens mest sekulære land. Utviklingen skyldes en rekke faktorer, men utdanning spiller en avgjørende rolle. Alle innbyggere bruker mellom tolv og 17 år av sin mest formative periode i skoleverdenen. Hvordan ser den verdenen ut?

Det handler ikke om enkeltspørsmål, men om det overgripende, mentale kartet som skapes på tvers av alle fag og som både implisitt og eksplisitt undergraver den kristne tro.

• I naturvitenskapen lærer vi å tolke forskningen ut ifra naturalistisk filosofi, som allerede fra start utelukker en skaper.
• I litteraturen lærer vi postmoderne hermeneutikk (teksttolking) som setter kravet til objektiv sannhet ut av spill, og der vi aldri kan komme lenger enn til subjektive tolkninger.

Konflikt

• Historiefaget presenterer den kristne kirken som institusjon i konflikt med vitenskap og som et autoritært undertrykkelsesapparat.
• I psykologien forstår vi at det ikke er Gud som skapte mennesket i sitt bilde, men at det er vi som har skapt Gud i vårt. Han er en emosjonell krykke som vi trenger i vår sårbarhet.
• I samfunnsfag og sosiologi lærer vi om miljøets påvirkning og at all religion må forstås ut ifra sin sosiale kontekst.
• I religionsfaget settes lupen på menneskets åndelige søken og på likheten mellom verdens ulike religioner.

Det som har skjedd i Sverige, er at vi nå har en generasjon der sekulariseringen har fått fullt gjennomslag - også i kirken. Det er derfor ledende kirkefolk så vel som unge kristne ikke lenger tror på evangeliets sannhet eller på behovet for evangeliet.

Gummisverd

Den dobbelt tragiske i denne situasjonen, er at den ikke hadde trengt å oppstå dersom den kristne kirke hadde tatt sitt kall til trosforsvar (apologetikk) på alvor, slik som apostlene gjorde. Det går an å forklare og forsvare evangeliet.

I virkeligheten er den kristne troen også intellektuelt sterkere enn de sekulære livssynene. Problemet er at vi svikter de unge ved å sende dem ubevæpnet inn i et utdanningssystem som angriper dem fra alle tenkelige vinkler.

Hvordan skal vi forstå misjonsarbeidets kollaps? Det handler om at kirken ikke lenger er overbevist om sannheten i evangeliet og behovet for evangeliet.

Unik

I Efeserbrevets 1. kapittel skriver Paulus om Jesus i fullstendig kontrast til all postmoderne relativisme. Han kommer med de mest påståelige uttalelser som det er mulig å komme med: At Gud reiste «Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.»

Ifølge Paulus er Jesus - objektivt sett - unik. Han står over alle andre makter og over alle navn, nå og for i all evighet. Alt er lagt under ham. Han er ikke bare leder for kirken - som om han var avgjørende kun for oss kristne, men ikke for andre - men han er hodet for alle ting.

(Oversatt fra svensk av Trygve W. Jordheim.)