De var åpne om sine problemer

Åpnet for ærlighet

Morten Eikli stod frem som pornoavhengig i 2010. 
– Jeg var redd for å bli stemplet.

– Alt folk sa om at Jesus setter fri og sånt, ga ikke helt mening.

Morten Eikli forteller om tiden fra han var 13 til 18 år – og avhengig av porno.

– Det var en opplevelse av at jeg var en dårlig kristen, med en stor dose skam og skyld knyttet til det.

Les også: Ga opp troen på Gud

Da han var på kristne stevner, føltes det ikke som han var på rett sted.

– Jeg følte meg som en alien som ikke passet inn, i et land fylt av folk uten problemer.

Sammen med Karl Johan Kjøde sto han frem i Vårt Land og fortalte om kampen mot pornoen.

– Jeg fikk sagt til alle at jeg ikke er synden min. Å si det, gjør at man får en veldig tillit til at det er greit å være seg selv.

De to ønsket å skape en «ærlighetskultur» i kristenlandskapet.

– Vi mente at kristne måtte tørre å snakke om tingene som er tabubelagte.

Skrev for seg selv

Ingvild Sandnes fikk kyssesyken og ble 
sengeliggende i to år.

– Jeg opplevde det som at Gud trakk seg bort fra meg, stengte krana, for å vise meg at han var mer enn sommerfugler i magen.

Les også: – Det kostet å fortelle

Hun tror det var Guds pedagogikk, at han ville vise henne hvem han var.

– Jeg ble tvunget til å være meg selv, og jeg hadde ikke krefter til å gjøre Gud til noen andre enn den han er heller.

Hun lå i sengen i to år. I den tiden ble Gud det viktigste.

– Og det var litt rart, egentlig, for alt jeg hadde forbundet med Gud var borte: Gleden, livsenergien, åndelige opplevelser. Gud var likevel nærmere enn noen gang før.

Hun begynte å skrive om sykdommen og tankene som fulgte.

– Jeg var litt splittet på om jeg skulle utlevere meg, men så tenkte jeg tilbake på den forkynnelsen jeg selv hadde fått mest ut av, og den handlet om folk som er sårbare. Da kunne ikke jeg være noe dårligere.

– Jeg trengte å skrive for min egen del. Jeg sorterer tanker og følelser best når jeg skriver.

Kunne ikke skjule det

Da biskop 
Ingeborg 
Midttømme fikk leddgikt, ble presterollen viktigere.

– Livet og troen ble mye tettere sammenvevd, sier Ingeborg Midtømme.

Det var tilbake i 1991, da hun fikk diagnosen leddgikt, som skulle vise seg å være kronisk.

Les Min tro-intervjuet «I dobbel strid» med biskopen

– Det var ikke fysiske forutsetninger i jobben min. Forutsetningen var den nåde Gud gir meg.

Hun kunne fortsette i prestetjenesten.

– Men jeg kunne ikke håndhilse i kirkedøren, for det var så vondt. Det ble et problem da jeg jobbet i nord. Arbeidskarene der snakket ikke så mye, men de la mye i et godt håndtrykk.

Hun fortalte om sykdommen fra dag én.

– Jeg tenkte at det var lettere for folk å møte meg hvis jeg sa hvordan det var, for leddgikten var så synlig.

Etter hun fortalte om sykdommen sin tok mange kontakt fordi de selv 
lever med smerte.

– Terskelen til kirken og til meg ble nok lavere.