De som tror

Forholdet mellom rasjonalitet og tro er komplekst. En tro kan for eksempel være rasjonell uten å være sann. Det var lenge rasjonelt å tro at sola beveget seg rundt jorda, og vår kalender ble opprinnelig beregnet ut fra denne modellen.

Og omvendt: Ingen har noensinne gitt sitt fulle besyv til det ubevisste. Likevel tror mange at det ubevisste eksisterer, siden det gir mening til de erfaringene vi gjør oss i verden. Det samme med fri vilje, tid, menneskeverd, intensjonalitet, matematiske sannheter, moralske maksimer, logiske aksiomer, skjønnhet, godhet, rettferdighet. Og så videre.

Ja, også den metodologiske naturalismen som sådan, må begrunnes i et sett aksiomer som dens bekjennende må velge å – gisp! – tro på.

Enda et eksempel: Den som elsker sin kone, bør i utgangspunktet være beredt til å oppgi grunner for sin kjærlighet. Kona er intelligent og vakker, med et smittende humør. Naboen, som også kjenner fruen, kan underskrive på alt dette. Til forskjell fra ektemannen, har han imidlertid aldri vært forelsket i denne kvinnen.

Med andre ord: Det er altså ikke bevisførselen som avgjør saken.

Mannen kan legge fram rasjonelle grunner til at han elsker sin kone, grunner som kan «verifiseres» av naboen, men kjærligheten til kona kan ikke reduseres til disse grunnene alene. Den er noe mer. Noe som ikke kan påvises empirisk. Noe bare de to involverte kan bevitne, men som like fullt er sant.

«Å forene rasjonalitet med tro er i lengden umulig», skriver Dagbladets John Olav Egeland. Som ethvert annet menneske er også Egeland hensatt til å lene seg på et sett trossetninger. Og det er selvfølgelig ingen «motsetning» – slik Egeland påstår – mellom de rasjonelle og ikke-rasjonelle grunnene for at noe er sant.

Tvert om. Tro betinger viten betinger tro betinger viten. De utfyller og forutsetter hverandre. Som to komplementære erkjennelseskategorier. Som begge gir mening til de erfaringene vi gjør oss i verden.