Nostalgi i ensomhetens tid
ANMELDELSE: Marit Eikemos familieberetning er et interessant vitnesbyrd om veien til det moderne Norge, men går seg for ofte vill.
VITNESBYRD: I sin nye roman tar Marit Eikemo oss med tilbake til etterkrigstiden, til sosialdemokratiets storhetstid. Det er blitt et interessant vitnesbyrd om veien til det moderne Norge
Agnete Brun/Samlaget
Kjører man rundt i distrikts-Norge, kan man ikke unngå å spørre seg: Hvor forsvant det Norge som hadde lys i alle vinduer, i både bygd og by? Hvor verdier som hardt arbeid og innsats for fellesskapet, var viktigere enn individuell prestasjon og selvforherligelse?
Kanskje finnes noen av svarene i et gammelt 40-talls hus på Odda. Der forfatter Marit Eikemos far står i et tomt hus, som en påminner fra en svunnen tid. I huset som skulle romme en hel slekt og alle som trengte et rom, står han alene, i en tid som ikke er hans.
I fortellingen om Eikemos slekt og huset bestefaren hennes bygde etter krigen, ligger ikke bare historien om Norges vei ut av industrialderen og inn i det 21. århundre, men også fortellingen om alt vi mistet på veien hit.
