Når romanen blir budbringer

Klausens roman er en slags meta-roman som skriver seg inn i diskusjonen om virkelighetslitteraturen og romanen som sjanger. Denne diskusjonen tok for alvor av etter Knausgårds Min kamp-prosjekt. Kort fortalt: Hvor går grensen for å utlevere virkelige mennesker i skjønnlitteraturen? Kan man skrive sannheten og kalle det fiksjon bare man endrer navnene på hovedpersonene og klistrer ordet «roman» på framsida av en bok?

Etiske spørsmål

Slike spørsmål er etiske spørsmål, det handler om hva som er rett og galt og ikke om hva som er dårlig og godt skrevet. Og det er akkurat denne distinksjonen hovedpersonen i romanen kjenner på, etter at han har latt seg overtale av sin redaktør til å gi ut alle dagbøkene sine de siste 22 årene, 13.000 sider i 13 bind. Selv føler han at det er etisk galt, og at mesteparten i tillegg er dårlig skrevet. Men han lar seg overtale. Romanen er lagt opp som en slags indre monolog der forfatteren diskuterer med seg selv alle fordeler og ulemper ved å utgi alle dagbøkene. Parallelt med dette får vi innblikk i den noe seksualfikserte forfatterens liv som bibliotekar og førsteelsker. Kvinnene han har lagt bak seg i sitt voksenliv, er mange.