Lysende tvekamp
Aina Villanger endevender språket, råkjører begrepene og skaper nye ord og språkbilder. Ingen vaneforestillinger får hvile i Nattnød, som imponerer med sin erkjennelseslyst og formbevissthet.
Nærvær: Villanger dikter om den kannibalske gjensidigheten der moren og spedbarnet forsyner seg av hverandres eksistensielle nærvær, skriver vår kritiker.
Nattnød kan kalles et fødselsdikt, og handler om tvekampen mellom mor og barn, gjennom rystelsene fødselen påfører dem begge. Som mann blir jeg i den sammenheng et slags vitne, selv om det å være fysisk tilstede under en fødsel innebærer å oppdage livets blodige mirakler på nytt. Forfatteren kommer meg tidlig i møte med forsonende ord: «jeg ser på barnet/ ser alle verdens barn/ gjennom dette/ alle foreldres barn/ på dette stellebordet/ et verdensbarn / av millioner/ et diktet barn».
Ja, hva er et diktet barn? Hos Villanger er det et viktig distansepunkt i en ellers intens diktfortelling. Hos leserne kunne det diktede barnet være fortellingene vi innlemmer barna i fra deres første gisp. Barn kan lide under å være foreldreløse, men ingen barn må bli fortellingsløse.
Fødselsri
Bestill abonnement her
KJØP
