Kva heiter det som varer?
Steinar Opstad held liv i tradisjonen, med dikt som kunne ha vore to tusen år gamle. Men slekta nektar han å føre vidare.
Døden til ein far, og sonen som vel å ikkje bli far sjølv, er kjernen som den nye diktsamlinga til Steinar Opstad krinsar rundt.
rolf m.aagaard/kolon
Ligg litt her i graset med meg, skreiv den amerikanske poeten Walt Whitman. Slik inviterte han lesaren inn i sitt poetiske univers, der spørsmål om kva livet, døden, diktet eller graset er for noko, blir slengt rolig ut, medan dikt–stemma ler av alle som vil prøve å svare. «Have you felt so proud to get at the meaning of poems?» spør den ironisk, før den igjen oppmodar om å lene seg tilbake, og følge rytmen i det rullande språklandskapet.
Ope rom
Det er ei slik kjensle eg får av å lese Steinar Opstad si nye diktsamling, En varig lengsel, på ein måndagskveld i november, mellom klesvasken, rekningane og Instagram–oppdateringa. Eit rom opnar seg. Stillare og roligare enn Whitman sitt, men like fylt av gras: solgult, høgt gras. Det er der eg-personen i dikta, sonen, ligg gøymd på dagtid, for å elske med seg sjølv, som det heiter, med det som må vere årets vakraste omskriving.
Bestill abonnement her
KJØP