Død, hvor er din seier?
Randi Dorthea Espegren Masvie og Andreas Espegren Masvie har skrevet et tankevekkende essay om dødsønske og dødshjelp.
Vår anmelder mener forfatterne av løfter menneskets forhold til døden inn i en bredere filosofihistorisk kontekst. Her fra maleriet malt av Arnold Böcklin i 1883.
Wikimedia Commons
Dødshjelp har sitt utgangspunkt i et enkeltmenneskes ønske om hjelp til å avslutte livet. Jeg vil dø er en klar advarsel mot en forenklet måte å forholde seg til vår samtids stadig økende krav om å skape legale ordninger for aktiv dødshjelp. Forfatterne presenterer en ettertenksom skisse av refleksjoner om selvmord i forskjellige kulturer. Det settes inn i en større kontekst hvor døden ikke bare forstås som et enkeltmenneskes utfordring, men òg hvilken betydning den har for samfunnet.
Sin egen herre
Døden har alltid vært tett på det menneskelige fellesskapet, først i vår tid har døden er blitt fremmedgjort. Forfatterne løfter dette inn i en bredere filosofihistorisk kontekst. Dødshjelpens beveggrunn er at det er «meningsløst, endatil urettferdig, å leve et liv med fysiske, psykiske og sosiale smerter – det er uverdig.» En slik eksistensiell grunnfølelse henger sammen med det som gjerne kalles utilitarismen, knyttet til filosofer som Jeremy Bentham og John S. Mill. Menneskenaturen er rettet mot opplevelsen av glede, ikke mot etterfølgelse av moralske lover eller kultivering av en rettskaffen karakter.
Bestill abonnement her
KJØP
