De gode nyhetene, tatovert
Dersom man ikke vil la seg inspirere av en prest som gjør navneendring i forbindelse med kjønnsskifte til en del av liturgien, så bør man kanskje lese Bolz-Weber, likevel.
INKARNERT: Et ord jeg tenker på gjennom hele boken, men som ikke står der, er inkarnasjon. Hvordan evangeliet ser ut i praksis, som kjøtt og blod og tatoveringer i et konkret fellesskap av mennesker, skriver Erik Andresassen om Nadia Bolz-Weber (bildet) sin bok.
Anmeldt av Erik Andreassen
Vi satt i en ring i kjelleren på Holmenkollen kapell. Det var starten av et nytt semester på MF, og vi som hadde bestemt oss for å gå videre på teologiløpet satt vendt mot hverandre. Etter tur skulle vi fortelle vår historie og hvorfor vi hadde endt opp akkurat her. Slik jeg husker det var det i hovedsak én av to: Enten var en av foreldrene prest, eller så hadde man gått på Bibelskolen i Grimstad og ikke helt visst hva man skulle gjøre etterpå. Hadde turen kommet til Nadia Bolz-Weber, hadde hennes historie skilt seg ut, for å si det det mildt. Det er denne hun forteller i Synder og helgen og i ringen vår ville hun kanskje sagt noe slikt: «Jeg er en tørrlagt alkoholiker og tidligere stoffmisbruker som vokste opp i et fundamentalistisk, kristent hjem. Men da min venn på standup-klubben tok sitt liv, og vennene spurte meg om jeg kunne stå for begravelsen, da forstod jeg at det kanskje var prest jeg skulle bli.» Hun ville også ha bannet minst en gang.
Les stort intervju med Nadia Bolz-Weber her: – Kristendommen er besatt av ekskludering
