Briljant odyssé
ANMELDELSE: Allerede på attenhundretallet var det ideer om å bygge hele byer inn i megakupler av glass. I «Krystallpalasset» løftes det fram en teknologisk visjon som vi ennå ikke kjenner konsekvensen av.
Med «Krystallpalasset» skriver Eirik Høyer Leivestad en krysning mellom det filosofiske essayet og det som ble kalt det litterære essayet, mener vår anmelder.
Anne Lomberg/Lord Jim publishing
Eirik Høyer Leivestad er en tenker, forsker og forfatter vi med rette venter mye av. Denne våren utgir Lord Jim Publishing hans andrebok, Krystallpalasset. Historien om en beboelig metafor, om byggverket Joseph Paxton og hans medarbeidere satt sammen til Verdensutstillingen i London det Herrens år 1851, med moduler av glass og jern. Paxton arbeidet opprinnelig med å bygge drivhus for den engelske overklassen da han fikk oppdraget.
Glasspalasset har senere gitt opphavet til en hel intellektuell tolkningstradisjon like til denne dag. Det er forbløffende å lese Leivestads påvisninger av hvor forutseende skaperne av The Crystal Palace har vært på ideplanet, og vi får ane hvordan moderniteten utgjør et kontinuum frem til våre dagers radikale KI-omkalfatringer.
For eksempel var det allerede på attenhundretallet ideer om å bygge hele byer inn i megakupler av glass. I Leivestads diskurs er det snakk om en ubrutt teknologisk visjon som vi ennå ikke kjenner konsekvensen av, stadig håpefulle under klimakrisenes verdensomveltninger. I drivhusmetaforens vidløftige tradisjon nevner forfatteren R.B. Fullers Expo-eksperiment i 1967, samt økologiske romstasjon-bygg som skal gjenskape et levelig klima for mennesker, vegetasjon og dyr. Hvem vil det mon være husrom for der?
