Viser at man må være ydmyk og lydhør for å lykkes som misjonær
Vi har hørt utallige historier om misjonærer som har klart å bygge kirker i fremmede land. «Vanskapte land» skildrer en prest som mislykkes i sitt kall.
GAMLE RAMMER: Kjøpmannsdatter Ida (Ída Mekkín Hlynsdóttir) og presten Lucas (Elliott Crosset Hove) i halvferdig kirkebygg. Fotograf Maria von Hausswolff har skutt filmen i et tilnærmet kvadratisk format – som minner om gamle fotografier.
Ymer Media / Maria Von Hausswolf
I sin fiktive fortelling fra Island gjentar regissør Hlynur Pálmason med politisk korrekthet den velkjente kritikken av misjonærer som ubrukelige imperialister: En nyutdannet prest sendes på slutten av 1800-tallet fra København til Island som da var en dansk koloni. Kallet han får av gamlepresten hjemme, er å bygge en ny kirke i en avsidesliggende fjord.
Men misjonæren kommer på kant med både naturen og med representanter for folket på Island som han skal tjene. Det går ikke så godt.
Hva slags type er så denne Danmarks utsendte? Etter min mening en klisjé av nedlatende hjelpeløshet. Presten Lucas er ute av stand til å lytte til lokalkjente islendinger, ikke minst den hardbarkede Ragnar som skal lose ham på hest gjennom berg og dal, over elver og langs fossejuv, for å komme fram til bygda som har dansk kjøpmann, men mangler kirke og predikant.
