Víkingur Ólafssons Mozart er som en mindfulness-instruktør

Den islandske stjernepianisten Víkingur Ólafsson er ute med en ny plate, denne gang med musikk av Mozart og hans samtidige. Spillet til Ólafsson har så langt hatt ordet klarhet skrevet over seg med store bokstaver. Det er en musisering hvor flomlyset er på hele tiden. Hans Debussy er et godt eksempel, for ikke å snakke om hans Brahms.

Ólafsson er den typen musiker som deler publikum i to, de som elsker at han går sine egne veier og ser på klassikerne med friske øyne, og de som synes spillet mangler sjarm og varme. Frysepinner som meg hører naturlig til den siste gruppen.

Eldre menn ergrer seg kanskje også over den Harry Potter-aktige måten plateselskapet hans, Deutsche Grammophon Gesellschaft, hyper ham opp på, og selger ham inn som cool. Tiden da platecoverene viste presentable fotografier av musikere i dress (David Oistrach så ut som innehaveren av en ærverdig tobakksforretning) er definitivt forbi. Allerede på syttitallet startet denne stjernedyrkelsen, med opphausingen av Herbert von Karajan. Nå er det regelen, og Deutsche Grammophon, det engang så solide, er verst. Hva ville Gerhardsen ha sagt, spør du kanskje? Og ikke helt uten grunn.