Ved frihetens yttergrense
Nils Rune Langelands reiseskildring stiller kritiske spørsmål ved vår liberale tidsalder, men kommer ofte selv i veien for diskusjonen.
NATOS GRENSE: Historiker Nils Rune Langeland har ønsket å utforske grenselandet mellom NATO, EU og Russland både fysisk, kulturelt og politisk
Jon Hunnålvatn Tøn
«Og alle utopier er til syvende og sist seksuelle, også Barentsregionen», er ikke en setning man venter i en bok om NATO. Det er for så vidt ikke en setning man venter i noen bok. Men det er ikke den eneste iøynefallende bemerkningen i Frihetens grense: En reise langs Natos nye frontlinje.
Nils Rune Langeland har skrevet en reiseskildring. Turen går langs NATOs østre grense, fra Kirkenes i nord, via Finnland, Baltikum, Polen, Ukraina, videre sørover og østover, helt til Istanbul, med en avstikker til Tblisi i Georgia.
I 1832 reiste franske Alphonse de Lamartine via Tyrkia på vei til orienten. Hans reiseskildring var motivert av politisk resignasjon over hjemlandet, full romantisk og religiøs lengsel etter noe annet. Langelands reise til Tyrkia synes også født av en viss forargelse over hjemlandet, og den er høyst politisk. Den religiøse underteksten er også markant.
