Svimlende minnearbeid fra et voldelig århundre

Mens jeg leste russiske Maria Stepanovas Til minnet om minnet, ble en russisk organisasjon tildelt Nobels fredspris. Og menneskerettighetsgruppa viste seg å hete nettopp Memorial: Å løfte fram minnet om Sovjet-regimets ofre, er essensielt for Russlands eldste menneskerettighetsgruppe. Minnearbeid, historieskriving, sannhetssøken: Disse henger altså tett sammen i Russland – og i andre land som er, eller har vært, hypervoldelige mot innbyggerne sine. Sivilsamfunnet prøver liksom å finne fram til sammenhengende fortellinger om det kaotiske århundret, slik enkeltmennesker i traumebehandling kan måtte snakke seg gjennom sine vonde opplevelser.

Forfatter, poet og journalist Stepanova sirkler inn sin egen familiehistorie i Til minnet om minnet, som hun ble nominert til den internasjonale Bookerprisen for. Hvordan kan det ha seg at en jødisk, intellektuell familie som hennes overlevde forrige århundres forsøk på utslettelse, spør jeg-forteller Stepanova. Men boka er langt ifra noen actionfylt fortelling om nazi- eller sovjetmotstand. Dvelende og minutiøst undersøker Stepanova grensene mellom minner og fantasi, og forholdet mellom levende og døde, fortid og nåtid. Essayistiske kapitler om kunst, fotografi, teknologi og litteratur, avløser brokker av transkribert familiekorrespondanse, som igjen avløser reiseskildringer fra slektas gamle trakter, og refleksjoner over etterlatte gjenstander. Til minnet er en krevende tekst med svimlende spennvidde. Men leseren som tar seg tid, blir belønnet med en undrende, ambisiøs og selvrefleksiv bok.

Revolusjonær oldemor