Sumaya Jirde Ali skriver helende poesi med rystende språklige bilder
ANMELDELSE: Det forferdelige Sumaya Jirde Alis bok lærer meg er at det ofte ikke finnes kollektive avlastninger for den enkelte flyktningens mareritt.
SPRÅKSANG: Sumaya Jirde Ali behersker et kraftfullt poetisk språk der grenseerfaringer transformeres til en allmenn forståelse, skriver vår anmelder.
Adrian Nielsen
Sumaya Jirde Ali er en av Norges skarpeste poeter og samfunnsdebattanter. Hun er belønnet med både Zola-prisen og Den norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris. Jirde Alis forfatterskap representerer den usminkede ytringens nødvendighet; ofte vanskjøttet i et lite sosialt sosialdemokrati. Hun debuterte med Kvinner som hater menn (2017), og fyrte opp under melanin-begrepet med diktene i Melanin hvitere enn blekemiddel (2018).
«Et haltende språk»
Årets diktbok Når jeg ser havet, slokner lyset vitner om bearbeidelsen av flyktningens redsler og traumer. Tittelen viser ikke bare den romantiske klisjeen om «Havet, døden og kjærligheten» ryggen, men inneholder også en form for muntlighet som gjør boka interessant, gitt den dramatiske bakgrunnen. Det er strengt tatt ingen logisk sammenheng mellom «ser havet» og «slukner lyset», men det gir mening. Et annet sted står det at «øynene går igjen», og poeten bekjenner seg til «et haltende språk» og «en tid selv ikke diktet kan bære». Det skjer i det midterste kapittelet, «Flyktningleiren». I den flyktende poetens virkelighet besjeles både gummibåter og sola:
