Stedet å hente styrke

Jeg har en svakhet for skildringer av hage i litteraturen. Det har alltid vært slik. Helt siden jeg som barn leste om de lysende hvite epleblomstene i vinduet til stakkars ensomme Anne, i starten av barnebokklassikeren Anne fra Bjørkly.

Når jeg begynner å lese diktsamlingen Barnet er som skåret ut av tung silke, kommer jeg – av alle ting – til å tenke på den satiriske romanen Candide (1759), av den franske opplysningsfilosofen Voltaire. Etter å ha gjennomlevd et inferno av menneskelige lidelser ender Candide, og den lille brokete flokken hans, med å finne samhørighet og mening i å anlegge en hage for «å dyrke den hagen vi har» - for å gjenskape, med hardt arbeid, sin lille flekk av paradis i en verden av kaos.

Dikterjeget i Ingvild Lothes diktsamling begynner i den andre enden, og har fra første dikt, «Varsling av epleskurv», samlet sin lille flokk, mann og to barn, for å dyrke sin hage. Ikke bare for å finne mening, men også for å finne ly, både fra en verden som er i ferd med å endre seg fundamentalt, og fra en barndom som har gitt mange sår: