Så ørevoksen skvatt

Det var feststemning. Orkesterets sjef, Klaus Mäkelä, ble tildelt den høythengende Sibelius-prisen til hjertelig trampeklapp fra fullsatt sal. Han fikk den ikke minst for sin skjellsettende plateinnspilling av Sibelius’ komplette symfonier tidligere i år.

I verdens musikkpresse ble det snakket om Sibelius før og etter Mäkelä – at Mäkelä blåste det støvet som eventuelt fantes på den gamle (hvilket støv?), og forlot tanken om Sibelius som dystopisk og selvutslettende innovervendt.

Og det var altså det som skjedde: Mäkelä leverte sin Sibelius «andresymfoni» med en slagkraft og et lydvolum som ville fått et statens lydforurensningstilsyn til å holde på hatten. Det gjorde direkte vondt i ørene, og det er vel første bud når man hører på eller utøver musikk at det ikke skal gjøre det. Det var flott, det var dramatisk, overveldende, det var høy temperatur og vakkert – og likevel: Forsvant dramaet i dramaet?