Rikt og poetisk om dødens plass i forbrukersamfunnet
Maria Kjos Fonns første barneroman forsøker å åpne opp samtalen om dødens og minnenes plass blant oss. Slikt kan både store og små lesere få utbytte av.
BOK OM DØDEN: I Maria Kjos Fonns barnebok «Memoria» leter elleveåringen Liv etter minnene etter bestemor. Pianoet viser seg å blir en inngang til dødsriket.
Marianne Engedal / Skinkeape
«Pianoet er en inngang til en annen verden», sier bestemor til den pianospillende elleveåringen Liv i barneromanen Memoria. I underverdenen «(…) sender de minner til dem som lever, så de ikke forsvinner», fortsetter hun. Og da bestemor dør like etterpå, viser forbindelsen mellom musikk og fortid seg å være virkelig – ikke bare billedlig: Når Liv spiller piano, danner tangentene en trapp ned til dødsriket.
Litt som en moderne utgave av den greske myteskikkelsen Orefus, kan Liv stige ned i skyggelandet. Orfeus er riktignok sanger og lyrespiller, mens Liv er pianist. Mens Orfeus forsøker å hente kona tilbake, nøyer Liv seg med å lete etter minnene om bestemor. Og der Orfeus synger for dødsguder og hevngudinner, trer Liv inn i en passe skummel, gudløs parallellverden. Men begge to kjenner musikkens evne til å vekke fortiden til live.
Nikket til Orfeus-myten gir Maria Kjos Fonns første barnebok klangbunn, bokstavelig talt. Det er utpreget voksenvennlig at lyrespilleren får klinge – eller skal vi si klimpre – med. For alle som har hatt kjærlighetssorg, og alle som har drømt seg tilbake til unge år og endeløse somre, vet jo at veien til fortiden går gjennom musikken.
Bestill abonnement her
KJØP
