Resonans er godt, men hvorfor?
ANMELDELSE: Hartmut Rosa viser tydelig hvordan religion legger til rette for en annen tilnærming til det å leve enn vekstsamfunnet. Men hadde han integrert teologien bedre, kunne det blitt ordentlig spennende.
LITE TEOLOGI: Rosa gir ikke noe selvstendig teologisk bidrag i verkene som nå er kommet på norsk, mener kritiker Åste Dokka.
Wikimedia Commons
De siste åra har Hartmut Rosa blitt hyppig nevnt, og sammen med ham ordparet akselerasjon og resonans. Men fram til nylig har den tyske stjernesosiologen vært utilgjengelig på norsk. Den første norsk-språklige Rosa-utgivelsen kom i 2024, som del av serien Cappelens upopulære skrifter. Den boka består av fire artikler, samlet fra ulike kilder spesielt for norsk utgivelse. Artiklene er tildels overlappende, og de er skrevet for et akademisk publikum.
Når Verbum nå gir ut to bøker av Rosa på norsk, er det derfor svært velkomment. Både Det lydhøre hjerte og Det ukontrollerbare er gode tekster, matnyttig livsfilosofi, stilet til et bredt publikum og upåklagelig oversatt av Eivind Lilleskjæret. Imidlertid må man også her regne med en del gjentakelse, spesielt hvis man leser begge bøkene, deres respektive forord og i tillegg har Cappelens utgivelse (inkl forord) friskt i minne.
Akselerasjonen i moderniteten
