Reflekterer følelsene i hjel

Det er nok av alvor i denne romanen: Et havarert forhold, tap av barn og tap av identitet. For hvem er vi når vi ikke har et barn å være forelder for lenger? Forlagsredaktør Aslak Timbereid har datteren Emma med forfatteren Hanne Lovund. Han skal følge datteren på flyet til Helgeland, der moren bor. Men flyturen får en tragisk utgang: Flyet kollapser ved landing. Emma kastes ut av setet og brekker nakken. Hun dør på sykehuset, en uke senere. Denne tragiske hendelsen bringer foreldrene sammen igjen, etter lang tids separasjon. Men tosomheten utfordres av datterens død. Sammen begir de seg inn i hvert sitt landskap, preget av sorg og sinne. De sørger på ulik måte, og dette utfordrer deres samliv: Sorgen blir dobbelt så sterk når de er i nærheten av hverandre, og de makter ikke å trøste hverandre.

Lammende sorg. Sorg er kjærlighet, sorg er å bli klar over hva som betyr aller mest for deg. Når sorgen er så lammende at du ikke fungerer lenger, er avmakten total. Eneste mulige vei videre er forsoning. Bjørnstad viser hvordan det vanskeligste er å forsone seg med seg selv, med alt det man ikke kan tilgi seg selv for. Aslak laster seg selv for ikke å ha vært en god nok far da datteren levde. Han velger ondskap og bitterhet fremfor det gode. Det koster.

Bjørnstad er virkelig på jakt etter menneskelig svakhet. Viljen er stor, og han stuper inn i de mørkeste avkroker av mennesket. Han viser frem et sørgende menneske som finner trøst i andres ulykke. Men det er noe teoretisk over den litterære tilnærmingsmåten. Hos Bjørnstad handler det mest om rene beskrivelser av sorg. Det er for mye telling, og for lite showing. Romanen hemmes av at Aslak reflekterer alle følelsene i hjel. Han tenker hele tiden at han skal klare å leve med sorgen. Noen eksempler: Han kjenner «på sjokket, hvor ensom sorgen var.» «Sorgen var en aktiv kraft. Jeg hadde sett det på venner opp igjennom tidene. Hvordan den åpnet seg som et bunnløst sluk. Hvordan de kunne bli overmannet.» Eller: Han merker «at sorgen over Emmas død sitter som en klo i brystet.» «Selvmordet som utvei var ennå så fjernt fra meg. Men for Hanne var det alltid en mulig løsning.»