Per Arne Dahls bok om gjestfrihet er kanskje hans viktigste så langt
Gjestfrihet er et uttrykk som oser av nostalgi, kaffe og tidligere tiders ulåste dører. Men inn i det nåtidige norske samfunnet er det også et ord med politisk sprengkraft.
IDEAL OG VIRKELIGHET: Langsomt vender Per Arne Dahl det nostalgiske og idealiserte bildet mot oss selv. For bak festtalene befinner det seg ofte en mørkere virkelighet, skriver Per Eriksen om Dahls nye bok «Gjestfrihetens kraft».
Erlend Berge
Per Arne Dahl klarer i sin siste bok – Gjestfrihetens kraft – å forene begge disse kategoriene. Som alltid er han flink til å hente fram gamle og gode minner fra hjem, skolegang og menighetsliv. Men denne gangen har boka en tydeligere utfordring enn kanskje i noen av Dahls tidligere bøker. En utfordring som treffer både den enkelte, kirken og det norske samfunnet med politikerne i spissen. For om det finnes en byggende kraft i gjestfriheten, finnes det også en tilsvarende negativ kraft om vi stenger døra for den som trenger vår varme.
Velkommen i hus
Som et slags enslig forord lyser Jesu ord mot leseren: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Og allerede her merker jeg noe av nøkkelen til Per Arne Dahl som folkekjær forfatter. For han kunne like gjerne brukt den negative formuleringen, for riktig å legge alvoret inn over leseren. Han kunne spilt på vår iboende dårlige samvittighet fra første anslag. Men i stedet møtes leseren av visjonen om det gode. Og dette forsterkes av Ola Bremnes sin tekst Velkommen i hus. For det er slik vi ønsker å være. Rause, inkluderende, tillitsfulle og gode.
