Partymusikk med alvorlige undertoner
Musikkanmelder Olav Solvang har lyttet seg gjennom Jesus Revolutions album fra 2001-2022. Hvor viktig har musikken vært for arbeidet de driver, og har den utviklet seg disse årene?
FRONTFIGUR: Stephan Christiansen er en av grunnleggerene av misjonsbevegelsen Jesus Revolution. Her synger han på låten «I love my Church», fra bevegelsens siste album.
Skjermdump: Youtube
Misjons- og ungdomsbevegelsen Jesus Revolution har alltid benyttet seg av moderne popmusikk til egen oppbyggelse og kampvilje, men også for å stimulere overgivelsesviljen hos de ufrelste det forkynnes for. Slagordet er «The Gospel To The Youth Of The World», på engelsk, naturligvis, fordi misjonsmarken deres jo erhele verden. Derfor har også musikken deres et ungdommelig og internasjonalt preg.
At Jesus Revolution helt siden starten i 1997, har benyttet musikk til inspirasjon og forkynnelse, er ikke noe nytt fenomen i kristen sammenheng. Nesten alle kirkesamfunn og menigheter har gjort det, og gjør det fremdeles. Det sies at der ordene stopper, fortsetter musikken. Noen mener også de best kan høre Guds stemme i musikken. Ikke så rart at musikkens rolle i kristendommen har tradisjon helt tilbake til kong Davids tid, 100 år før Kristus.
Partystemning
