Overtydelig klassereise fra Zeshan Shakar
Ambisjonen om å gjøre flerkulturell erfaring til en etablert del av arbeiderklasselitteraturen hviler tungt over Zeshan Shakars nye roman «De kaller meg ulven».
KLASSEREISE: Med årets roman De kaller meg ulven skriver Zeshan Shakar seg enda et hakk lenger i inn den norske arbeiderklasselitteraturen om Drabantby-Oslo
Erika Hebbert
«Jeg ser på tinga på bordet. De føles plutselig kunstige. Bilder, skjorter, de er mine, men de er fremmede uten ham, som noe en safariturist har tatt med seg hjem i stua, antilopeskinn og bongotrommer.»
Kunstigheten forplanter seg i Zeshan Shakars tredje roman.
Målet for klassereisen som ble påbegynt i Tante Ulrikkes vei (2017), er nådd i De kaller meg ulven. Gul bok, Shakars andre, handlet blant annet om å sparke i gang en yrkeskarriere. I årets roman er jeg-fortelleren trygt etablert i den norske middelklassen med jobb i byrådsavdelingen i Oslo, i likhet med forfatteren selv, og med økende materiell velstand som målbar norm for vellykkethet. Sånn sett utgjør de tre bøkene en dannelsesroman i seg selv.
