Overbevisende spansk drama om fascismens framvekst

At The Crown har en blitt et enormt globalt fenomen, skyldes ikke bare innblikket i de innerste Buckingham Castle-kamrene, men blikket på historiske hendelser: Netflix-serien lar oss oppleve verdenskrig-etterspill, oljekriser, Kennedy-drap, falklandskrig og Margareth Thatcher gjennom øynene til kongefamilien og blir slik sett en potent legering av mimring og klassisk kammerdrama. Norske Atlantic Crossing forsøkte seg på noe lignende, forsøkte for hardt, kan man kanskje si. Selv da svenske Aftonbladet la godviljen til og historieforfalskningen til side og forsøkte å bedømme den som ren fiksjon ble resultatet slakt: En klisjebefengt, svulstig, stiv og banal «patriotisk norsk fantasi», het det i anmeldelsen.

1900-tallstragedien

Å ta for seg et nasjonalt utviklingsforløp fra bakkeplan er et friskere og mindre risikabelt grep, mindre egnet til å hisse opp historikere, kongehuseksperter og andre kverulanter. I 2010 fikk oppnådde den tidligere journalisten Julia Navarro enorm suksess med romanen Dime quién soy, av forlaget beskrevet som en biografi over det forrige århundret. Navarro har omtalt 1900-tallet som en voldelig tragedie for menneskeheten, og er ikke redd for å bruke virkemidler med velprøvd effekt: Som i filmklassikeren Casablanca (1942) fortelles det en historie der krig og uro danner bakteppet, mens en forførende blanding av kjærlighet og spionasje driver handlingen fremover.

Forlater familien

Serieversjonen av Fortell meg hvem jeg er gjør – klokelig nok – lite ut av romanens rammefortelling – en journalist som forsøker å bli klok på oldemorens valg fra det midtre 1930-tallet og fremover – og fokuserer heller på «århundrebiografien».

Vi blir kjent med hovedpersonen Amelia idet hun velger å inngå et fornuftsekteskap for å redde farens fabrikk. Men ujevne deler idealisme og eventyrlyst får henne til å engasjere seg i kommunistenes kamp, og snart forlater hun mann, nyfødt sønn og Madrid til fordel for Argentina – der hun uvitende fungerer som spion for det stalinistiske Sovjetunionen. Videre skal skjebnen og engasjementet ta henne til Moskva og Berlin, men interessant nok ikke til borgerkrigshandlingene i hjemlandet.

Verden sett fra Spania

Tittelen Fortell meg hvem jeg er spiller like mye på etterkrigstidens Spania som på den for oldebarnet gåtefulle Amelia. Men ved å zoome inn og ut på punkter verdenspolitikken blir serien en enda mektigere og mer allmenngyldig historieleksjon. Vi blir kjent med hvordan den marginale valgseieren til venstrevridde Folkefronten i 1936 skapte grunnlaget for spansk fascisme og den påfølgende krigen. Mellomkrigstidens Buenos Aires fremstilles – ikke ulikt en viss marokkansk kystby – som et Europa i miniatyr og dermed et viktig åsted for spionasje. I Moskva bedriver paranoide myndigheter utrensning og tortur i reneste 1984-stil. De fire episodene tilgjengeliggjort for pressen dekker ikke andre verdenskrig og det påfølgende rustningskappløpet, men det er grunn til å tro at handlingen vil holde seg på det geopolitiske planet. Det er prisverdig hvordan serien samtidig makter å fortelle om spansk identitet.

Fortell meg hvem jeg er er påkostet og elegant, med lekre kamerakjøringer, forseggjorte kostymer og et typete persongalleri. Et slikt prestisjeprosjekt kunne fort blitt stivt, men regissør og serieskaper Eduard Cortes synes bevisst på at han forteller en røverhistorie, han gjør det med suveren selvtillit og bravado.

Fascisme og klasseforskjeller

Mye står og faller på empatien vi får med hovedrollen og Irene Escolar gestalter Amelia med en balansert miks av sårbarhet, nysgjerrighet og action-handlekraft. Serien er mer interessert i de historiske sveipene enn dyptpløyende psykologiske portretter, prioriteringen synes fornuftig. Og sammen med sjangerkonvensjoner som togstasjon-drama, revolusjonære med drømmende øyne og kjekkas-hake og Gudfaren/ The Crown-aktige montasjer som sammenstiller operaforestillinger og bryllup med voldshandlinger, får vi et interessant innblikk i klasseforskjeller og beveggrunnene til fascistiske og andre totalitære strømninger.

Det mest originale og suggererende med Fortell meg hvem jeg er, er komposisjonene til Lucas Vidal, en spansk 36-åring med bakgrunn fra hollywoodproduksjoner som Fast & The Furious. Ved å kontrastere både dunkende og undrende house- og elektronikamusikk med historiske tablåer og fordums ærverdighet skapes en medrivende friksjon – spenningsscenene blir spennende. Det er langt fra en selvfølge i våre dager.

Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.

Einar Aarvig

Einar Aarvig er frilans serie- og filmanmelder og tidligere redaktør av FilmMagasinet. Han er fast filmkritiker i Vårt Land.