Noe godt, noe grått
ANMELDELSE: Domkorene i Oslo og Bergen satte med vekslende hell ut på en «reise» gjennom et av korlitteraturens mest utfordrende verker – i Oslo Domkirke.
– Det er vanskelige saker, noe av det vanskeligste som er skrevet for kor, en halsbrekkende utfordring, skriver vår anmelder Olav Egil Aune om Rachmaninovs Vesper op. 37 som ble framført på Kirkemusikkfestivalen.
Sigrun Skårberg
Sergej Rachmaninovs versjon av den ortodokse kirkens urgamle nattbønn – vigilen – synges i ortodokse klostre og kirker, først og fremst påskenatt. Mange komponister i nyere tid har laget sine versjoner av den, Tsjajkovskijs og Rachmaninovs er de mest spektakulære. Det synges med inderlig hengivelse om kjærligheten som ennå ikke er utryddet, men lever i all evighet: Kristus er livet.
Stort hav
Det er vanskelige saker, noe av det vanskeligste som er skrevet for kor, en halsbrekkende utfordring. Men kjernen i denne musikken er at den «flyter» som bølger på et stort hav, frem og tilbake, drevet av en stor pust, kanskje Den Hellige Ånd. Fremførelsen rørte ved det, noen ganger rett på og med smittende kraft, særlig i utbruddene – så dalte konsentrasjonen ofte i de nærmest hviskende, dvelende partiene, det ble stivt, ja, «vertikalt». Men, du verden, takk for innsatsen, det er få som tør å håndtere utfordringen. Om det enn til tider var over evne.
Bestill abonnement her
KJØP
