Metadronningen

Det kan noen ganger være fristende å ønske seg en annen bok enn den en leser. Det er et av tabuene til en litteraturkritiker. Å ikke anmelde boka en leser, men den boka som ikke finnes, og som en stakkar dikter videre på, med en idé om at det er slik denne boka burde ha vært. Da hadde den vært god.

Mens jeg leser Gunnhild Øyehaug siste roman Her kjem sola, er det som ønskene mine om en annen bok er en portal, som pling!, transporterer meg til nye rom i romanen. Igjen og igjen.

Hver gang jeg litt febrilsk kjenner, ææhh, nå ble det kanskje litt mye meta. Åh nei! nå har hun blitt Norges mest ironiske forfatter. Eller; Hæ, blir ikke dette akkurat litt for absurd – så pling! åpner Øyehaug en ny dør og skrider ufortrødent foran meg til andre rom, mens hun prater videre som en foss; om kjærlighet, vaginaen i menopausen («Så frisk og kul, som om han har heile livet framfor seg»), grevlingenes menneskelignende små, hvite fingre, haikudikt, Wittgenstein og Dante, flyttblokker og metakommentaren i Hamlet. Mens hun så vidt kikker bakover, for å se om jeg henger på.