Mesterlig forestilling om mennesker som tross alt vil hverandre godt
«Tid for glede» er et slags avansert selvhjelpskurs i å nettopp ikke måtte gjøre seg selv lykkelig.
GÅ INN FOR DET: Tiden for glede er ikke når gleden tilfeldigvis kommer, det er når en bestemmer seg for å være glad, på tross av alt som er vondt, midt i all smerte, skriver Kristine Hovda. Ane Dahl Torp er en av ni skuespillere som imponerer stort i Arne Lygres «Tid for glede».
Pernille Sandberg
En mor og en datter står alene på scenen. Det er tid for glede, datteren er på besøk fra utlandet, nå står de nede ved elvebredden, på dette stedet moren har funnet og liker så godt, de venter på tvillingbroren, han er like rundt hjørnet, de skal være sammen, de skal være glade.
Mor (Laila Goody) og datter (Kjersti Dalseide) står der og hyller hverandre, datteren for morens direkte væremåte, moren for hvor lik datteren er henne selv. Denne saligprisningen tar en brå vending når moren forteller hvor lite hun synes om datterens ektemann, hvor mye hun gruer seg til å se barnebarna dersom de ligner på svigersønnen, hvorpå datteren nærmest i affekt forteller at hun ikke kan få egne barn.
Hvor mye av morens kjærligheten til barna handler om at hun selv ønsker å framstå som en god mor? Og hvorfor besøker hun aldri sønnen, som tross alt bor like i nærheten med sin mannlige kjæreste? Hvor godt kjenner hun barna sine egentlig?
