«Messias fra Darfur» anmeldt: Voldens teater

Krig er ingenting å spøke med. Eller? I memoaren Verden av i går skriver pasifisten Stefan Zweig om hvordan få litterære kolleger inntok et fredsstandpunkt da første verdenskrig brøt ut. I stedet hyllet de én side – sin egen, som regel. Her hjemme tok det tid å få i gang arbeidet med å supplere og nyansere de heroiske fortellingene om andre verdenskrig. Med dagens pågående krig i Europa kan vi bare ane hvor utfordrende det ville være å skrive satirisk – fritt! nådeløst! – om alle parter i en konflikt.

Men det gjør sudanske Abdelaziz Baraka Sakin, eksilert i Østerrike. I den nyoversatte romanen Messias fra Darfur (opprinnelig utgitt i 2012) synes Sudans regjeringssoldater å være bedre på å drepe egne innbyggere, enn på å krige med andre land: «De var som katter som slafser i seg sine egne unger, men legger på sprang når nabohunden gjør». FN på sin side, nøyer seg med å «på trygg avstand snekre sammen en rapport om saken». Og eldsterådet i en landsby inviterer inn kvinnene først når de skjønner at en brutal milits er på vei for å massakrere dem: «[...] [M]ennene visste at når ting var vanskelige, kunne kvinnenes synspunkter ofte vise seg å være bedre enn deres egne».

I disse sekvensene framstår krig som et absurd, teatralsk maskineri, ei evigvarende, repetitiv forestilling nesten blottet for helteroller. Når Sakin spøker med krig, avslører han ikke bare Darfur-konfliktens, men alle krigers, meningsløshet.