Lite plass igjen til Kristus

Forestill deg at du kommer i snakk med en litt kjent mann som du tror kan si noe interessant om et tema du bryr deg om. Ganske snart skjer noe pussig: Han begynner plutselig å snakke ulidelig sakte og med tilgjort tydelighet. Han forklarer at han nettopp sa noe svært viktig; det var avgjørende at du fikk anledning til å dvele over det. Kanskje han også skulle repetere setningen, «helt til du kjenner virkningen av den – og til du kan forestille deg hva ordene i vid forstand kan bety for verden, for historiens gang og for deg selv»?

Dette presterer den amerikanske fransiskianerpresten Richard Rohr å skrive i Den universelle Kristus, en bok der han forsøker å vise oss hvem og hva Kristus egentlig er. For å få det til, finner Rohr det for godt gjennom hele boken å utheve egne setninger som om de var kilder til guddommelig innsikt. Og hadde de faktisk vært det, hadde det kanskje vært greit nok. Men i beste fall utgjør setningene en strøm av snodig teologi som gir seg ut for å lodde dypt, men som aldri greier å veilede leseren til dypet av sitt selv og dets forbindelse med Gud og verden.

Sleivspark og upresist