Kunsten å komme nær
Alt har noe bra og noe dårlig ved seg. Sandra Lied Haga, Nils Anders Mortensen og Ragnhild Hemsing har nylig gitt ut hver sin klassiske plate som bekrefter regelen.
KLASSISK: Cellisten Sandra Lied Haga (f.v.), pianisten Nils Anders Mortensen og fiolinisten Ragnhild Hemsing er ute med hvert sitt nye album. Vår anmelder er begeistret, men peker også på noen svake punkt.
Agnete Brun/Knut Åserud/Kaupo Kikkas
Denne våren har det vært en blomstring av norske klassiske utgivelser, og vi skal høre på tre av dem. På hvert sitt vis er de fine plater, men som kjent er det noe bra og noe dårlig med alt. Og som regel er det den samme tingen som er både bra og dårlig.
Først ut er det unge cello-stjerneskuddet Sandra Lied Haga. Hun er et fenomen og har fått mye velfortjent ros i sin korte karriere. Vi hefter oss ikke ved det, men går rett på den nye platen, som er hennes andre. Her spiller hun to 1800-talls sonater, deriblant César Francks berømte A-dur-sonate.
Det store med Lied Hagas spill, i mine ører, er tonen hennes. Den er fabelaktig fin, lys og fri, av og til nesten som en fiolintone. Den klumpen i halsen som celloer ofte har, den som hindrer tonen i å puste ordentlig og synge fritt, er fraværende. Hun bruker en sjenerøs vibrato på alle toner hvor det er tid til det. Det gjør cello-lyden saftig, men hun går også glipp av en del klangfarger på den måten. Selv om fokuset hennes tydeligvis er på klang, er hun lite interessert i å eksperimentere med den.
