«Kodenavn: Nagasaki»: Bidrar til diskusjonen om unge menn og psykisk helse
For 25 år siden stakk moren av. Dokumentarfilmen «Kodenavn: Nagasaki» er et betydelig mer komplekst og kunstnerisk bidrag til diskusjonen om unge menn og psykisk helse enn Rådebank og Tix.
DOKUMENTAR: Filmen Kodenavn Nagasaki maner til innlevelse: Fortvilelsen og forvirringen over å ha blitt forlatt av sin mor blir vektlagt, skriver Einar Aarvig om ny norsk dokumentarfilm.
Pressebilde
Med visuelt kompromissløse og kunstnerisk ambisiøse prosjekter som Sister Hell, Allfader og Angst, piss og drid, har stavangerbaserte Fredrik Hana stått for kjærkomne bidrag til den ellers grå og homogene norske kortfilmfloraen. Filmene er skapt med en temmelig unorsk miks av sjangertilhørighet (gjerne skrekk) og personlig særpreg, og blandingen er så heftig og selvsikker at mange, inkludert undertegnede, har etterlyst og sett frem til spillefilmdebuten.
At Hana i stedet skulle lage personlig dokumentar, sammen med vennen (og hovedrolleinnehaveren i mange av filmene) Marius Lunde lå definitivt ikke i kortene.
«Hva om dette ikke funker? Om det stopper opp, at vi bare ikke kommer lenger? Men at vi har ‘lært noe’ på veien, liksom?»
Bestill abonnement her
KJØP
