Kari Løvaas gjør en varig innsats både som forfatter og medmenneske
Med «Skapelsens sukk og klage» anskueliggjør hun at menneskeverdet er noe kroppslig akutt.
LITTERATUR OG LEVD LIV: Kari Løvaas lar sin sønn August være omdreiningspunkt i essayet, med Selma Lagerløfs romanskikkelser og selvbiografiske skildringer som motstykke.
Arne Lovaas
Aggressive og voldelige flokker av mennesker har igjen slått seg opp både i Europa og USA. Elendige oppvekstkår og dårlig utdannelse lager grobunnen for dem som koker i hop konspirasjonsteorier og overfører sin selvforakt til utsatte mennesker. Samtidig rykker teknologien stadig lenger inn i oss ved å kunne klippe i gener og sortere bort.
Jeg kommer i tanker om slike tendenser i tiden når jeg leser Kari Løvaas rystende beskrivelser av den såkalte Vipeholms-anstalten i Sverige. Helt frem til 1960-årene drev institusjonen regelrette eksperimenter på mennesker med ulik grad av annerledeshet, eller «utviklingshemninger», som konkurransesamfunnet skulle stemple dem. Glem heller ikke lobotomeringsovergrepene her i landet.
Det er ikke mer enn drøye åtti år siden de tyske nazistene drepte 200.000 mennesker med funksjonsvariasjoner.
