«Joker» er ingenting å le av
Det imponerende og forstyrrende med Joker er hvor vanskelig det er å føle sympati med hovedpersonen.
Hvor mye sympati er det meningen at vi skal ha med mannen som er i ferd med å bli Jokeren? Styrken i filmen er hvor vanskelig Phoenix gjør det for oss, skriver Vårt Lands anmelder, Einar Aarvig.(Foto: Niko Tavernise/Niko Tavernise)
Jokeren ble skapt i 1940, bare ett år etter sin helte-nemesis Batman. Den evig smilende psykopaten ble fort den kappekledde hevnerens erkefiende, og hans fremferd gjenspeiler alltid samtiden. På 1950-tallet ble for eksempel den sadistiske morderen omgjort til en gladkriminell spøkefugl, men de fleste Joker-portrettene skildrer en dyster mesterhjerne med kaos som mål.
Klovnesko å fylle.
Da Jack Nicholson gestaltet ham i Tim Burtons Batman i 1989, ble det gjort med slik bravur og overskudd at det nesten var lettere å heie på skurk enn helt. Nitten år senere arbeidet 28-årige Heath Ledger seg så hardt inn i samme rollefigur – i Christopher Nolans The Dark Knight – at det fikk folk til å spekulere i om det bidro til at han døde før filmen hadde hatt premiere. Den ekstreme rolleprestasjonen ga ham en posthum Oscar. Det krever et visst mot og en betydelig vilje til nyskapning for å gjøre rollen, og Joaquin Phoenix, selv tre ganger oscarnominert fyller de store klovneskoene med selvsikkerhet.
