Jan Grue kunne boret dypere der det gjør aller mest vondt
Jan Grues roman om en ung mann i rullestol er både ujevn og rik på innsikt.
STERKT FORFATTERSKAP: Jan Grues kombinasjon av et intellekt uten vanlige begrensninger og en kropp med uvanlige begrensninger, har kastet av seg flere livsverk av innsikt allerede, skriver vår anmelder. Grue er aktuell med romanen Prøve og feile, den tredje av tre bøker om å leve med funksjonsnedsettelse.
Erlend Berge
Magne er en ung mann som har spinal muskelatrofi og bruker rullestol. På nåtidsplanet i Jan Grues roman Prøve og feile er han ved god helse, ferdig utdannet, samboer, far og i jobb. Ingen av disse tingene var opplagt noen år i forveien, for Magne har levd et ensomt og begrenset ungdomsliv med mange berettigede bekymringer for hvordan framtida ville se ut. Han kommer fra en familie som ikke har gitt ham det beste utgangspunktet, verken materielt eller emosjonelt, og han tok master i det lite matnyttige faget litteraturvitenskap – og det uten å få det særlig godt til.
Kontrasten til kameraten Snorre er tydelig. Han sitter også i rullestol, men er lynende begavet og har vokst opp i en velstående og velfungerende familie. Han fungerer som en slags «speilskjebne» for Magne. I bokas åpningsscene er de i tenåra og spiller rollespill i tosomhet. Magne ender symbolsk nok opp med en rollefigur som er kriger, men med lav score på både styrke og smidighet.
Helt på grensen
Bestill abonnement her
KJØP
