Jan Grue gjør ordet han skyr til sitt eget
Hva betyr det å leve et liv som «funksjonshemmet»? Jan Grue avkler blindflekker og inngrodde forestillinger i ny skarp memoar.
BORER VIDERE: Professor og forfatter Jan Grue viser oss at også i dag, hvor arbeidslinja fortsatt står så sterkt, er funksjonshemning «den tragedien det er å ikke være tilstrekkelig produktiv». Grues nye memoar «Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid» berører både egne erfaringer og lange historiske linjer.
Ord er bestemmende, noen ganger på veldig innskrenkende vis. Da jeg i begynnelsen av 20-åra jobba som personlig assistent, blei jeg gjort oppmerksom på et uttrykk som ofte brukes om rullestolbrukere. «Lenket til rullestolen,» sier vi gjerne, som en kort oppsummering av en lidelsesfortelling. Den som selv bruker rullestolen, opplever den kanskje heller som et hjelpemiddel som gir bevegelsesfrihet, ikke som noe som binder dem fast, fikk jeg høre.
Jeg kan tenke meg at det var av lignende grunner Jan Grue unngikk ordet «funksjonshemning» da han i 2018 utga memoaren Jeg lever et liv som ligner deres, ei bok han mottok Kritikerprisen for. Han omgikk ordet for å unngå alle assosiasjonene som hefter ved det, for å slippe å se kroppen sin via det utenfrablikket ordet bærer i seg.
Når Grue nå utgir en ny memoar, har han valgt å gjøre den rake motsetninga til det bærende prosjektet: Han omfavner ordet han tidligere skydde og gjør det til sitt eget. For som han skriver, følger ordet «funksjonshemning» etter ham uansett, og han er lei av eufemismer. Et søk i pdf-en viser at boka Hvis jeg faller inneholder ord som «funksjonshemning», «funksjonshemmet», «funksjonshemmede» hele 82 ganger. Grue skriver:
Bestill abonnement her
KJØP
