Hvordan elske en rusmisbruker
Uten navn gir kjøtt og blod til den navnløse rus-statistikken, med et bankende hjerte for budskapet: Bry deg!
Heddafestivalen gir en unik mulighet til å få med seg mer av teateret som befinner seg på andre scener i landet. I år vant Nils Jørgen Kaalstad Heddapris for beste mannlige skuespiller/medspiller for rollen sin i Uten navn.
Hermann Sabado
Kanskje har vi alle et tomrom inne i oss. Et vakuum og en lengsel vekk fra virkeligheten. Om man tyr til vin, adrenalin eller sterkere saker det er noe veldig menneskelig ved å søke seg vekk til noe annet, som angår oss alle. Kanskje er det bare mer synlig hos rusmisbrukerne? Et beundringsverdig forsøk på å forstå dette mørke suget ligger som en drivkraft i bunn av forestillingen. Uten navn drar skjebnene som utgjør en stor del av samfunnet, men som sjelden synes opp på teaterscenen.
Scenografien er strippet ned til et minimum. Kun en vegg av lysstoffrør, som tidvis skifter farge, noen slukkes, andre tennes. Eller slås på samtidig som et urovarslende, rødglødende bakteppe for det som utspiller seg på scenen. Skjønt det ikke er mye skuespill å spore. Forestillingen tar mer form som dokumentarteater, basert på samtaler med pårørende og rusavhengige. Virkelighetsberetninger bearbeidet på uhyre varsomt vis for å få det til å fungere som monologer på en scene. Lagt i munnen på fire dyktige skuespillere, fremstår de både som troverdige, tankevekkende og ikke minst hjerteskjærende beretninger fra en virkelighet som angår altfor mange: Ett av hundre mennesker i Norge er rusavhengige, men for hver av disse regner man at det er mellom tre til åtte pårørende.
LES OGSÅ: Heddaprisvinnaren sto naken på scena som ein kritikk mot kommersialiseringa av kvinnekroppen.
Bestill abonnement her
KJØP
